Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vinje fra fjøs til kafé

Olav Vesaas har skrevet en grundig og balansert biografi om sin sambygding A.O. Vinje, «brennesla i norsk åndsliv».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Visste du at Aasmund Olavsson Vinje ikke ønsket at jøder skulle få adgang til landet, at han var tilhenger av prylestraff i militæret og motstander av at dødsstraffen skulle oppheves? Hvis ikke får du vite det, og mer til som slår sprekker i bildet av Vinje som patent framskrittsmann, i Olav Vesaas' bok om denne merksnodige enegjengeren i 1800-tallets norske åndsliv.

At han hadde et mildt sagt reaksjonært kvinnesyn, var skeptisk til partidannelser, preget av elitetenkning og gjennom hele livet en trofast tilhenger av det svenske kongehuset, gjør ham ikke mindre ukorrekt sett med politisk progressive øyne.

Men som kjent var han på flere andre områder en ihuga tilhenger av framskrittet. Med klarsyn og gru skildret han det tilbakeliggende bondesamfunnet og ble aldri trøtt av å understreke nødvendigheten av dannelse og opplysning. I dette perspektivet må også hans språkpolitiske engasjement ses. Vinje nærte også stor tillit til den teknologiske utviklingen.

En mann som får poetiske fornemmelser av å reise med datidas jernbane, er ikke just maskinstormernes mann.

Tvisynt

Under en reise til England ble han imidlertid også klar over industrialismens bakside. Det gjorde ham ikke mindre tvisynt.

Tvisynet, ja, den konsekvente uavhengigheten, og dette at han gråt med det ene øyet og lo med det andre, det er vel det de fleste av oss er blitt opplært til å forbinde med Vinje. Han var en motsier, som snarere trivdes med enn ble plaget av at han skaffet seg motstandere. Han var en frifant som slo til alle kanter - og slagene svei. For Vinje var en ironiker av Guds nåde, som ikke la fingrene imellom. Han dyrket overdrivelsens kunst og var ikke så nøye med om det var ballen eller mannen han tok.

Vesaas' biografi forsterker dette bildet. I opposisjon mot tidligere nasjonalsinnede framstillinger som har lagt vekt på personlig vekst og indre sammenheng, slutter han seg til Jon Haarberg som i boka «Vinje på vrangen» (1985) tok et oppgjør med det profetliknende klassikerbildet og la vekt på de karnevalistiske sidene ved Vinjes skrifter.

Foregangsmann

Vesaas, som er sambygding med Vinje, følger på eksemplarisk vis «sin mann» fra vogge til grav: husmannsgutten og flogvitet fra Vinje som via lærerseminar, studentfabrikk og jusstudium tok det lange steget inn i tidas urbane intellektuelle elite, uten noensinne å bli en stuerein liberal byborger. Vesaas går grundig inn på de to sidene ved Vinjes virke der han især framstår som en viktig foregangsmann: som journalist og essayist. På begge disse feltene har han fått mange disipler, men få har klart å svinge seg opp mot Vinjes høyder. Vinje var et dannet menneske, men dølen slapp aldri taket i ham. Som så mange andre som seinere fulgte i hans fotspor - fra fjøs til kafé - levde han med denne spenningen. Han trivdes i byen, men han hadde sine lykkeligste stunder på fjellet.

Også som fjellvandrer var han en pioner, ja, faktisk er det han som har gitt navn til Jotunheimen. Dølen kalte han den berømte enmannsavisa si, og både den og mannen selv ble (med Vesaas' ord) «ein heimlausing mellom bønder og embetsmenn, ein sjølvrådig omstreifar i tilværet». Dette gjorde ham også til en sårbar og ensom mann, og disse mer personlige sidene ved Vinjes liv skriver også Vesaas fint og innforstått om. Vinje var ikke noe syn for øyet og ikke noen opplagt svigersønnkandidat. Hele livet lengtet han etter å ha ei kvinne ved sin side. Til slutt ble han gift, men da sto han også nesten ved livsens ende.

Åndsaristokrat

Vinjes liv har både sine tragiske og komiske sider. Vesaas tar vel vare på begge. Han gjør ham verken større eller mindre enn han var. Slik andre har gjort før ham, advarer han mot en organisk framstilling av Vinjes liv, men et stykke på vei bygger han selv på et slikt strukturprinsipp.

Mange har hatt det travelt med å latterliggjøre den klassiske biografiens hjemme-borte-hjem-komposisjon. Men kanskje er ikke denne komposisjonen så borte vekk likevel? I tilfellet Vinje er den i alle fall ikke det.

Midtveis i livet viste Vinje seg fra sin mest åndsaristokratiske side. Seinere vendte han seg mot folket og bøndene igjen. Han beveget seg tilbake mot opphavet og dro til fjells - både i bokstavelig og metaforisk forstand. «Som eit element i den politiske endringa hos Vinje veks samstundes medvitet om verdien av å halde fast ved det ekte og opphavelege i livet, dei klassiske verka i kulturen likså vel som barnet i livsgangen,» slår Vesaas fast mot slutten av sin biografi.

Vinje døde under et besøk hos venner på Gran på Hadeland og ble etter eget ønske gravlagt på kirkegården der. I Sandemoses «Det svundne er en drøm» oppsøker hovedpersonen Vinjes grav. Her står ei ugrasplante som han til slutt klarer å slite opp. Vinje, brennesla i norsk åndsliv, hadde bitt seg fast i rota, slår Torson lakonisk fast. Vesaas har ikke rykket Vinje opp med rota og klistret ham inn i et herbarium av glanspapir. Han har framstilt ham som den seige og levende brennesla han fortsatt er. Han har vist oss Vinje både på rettsida og vrangsida - solid, grundig og balansert.

Hele Norges coronakart