Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vinmonopolets historiske skvis

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LANGT VERRE TING har skjedd med Vinmonopolet enn det som blir avslørt i disse dager. I mellomkrigstida, som nå, ble monopolet presset av private kapitalinteresser og handelspolitikk. Resultatet ble korrupsjonsavsløringer som ikke bare avdekket vennetjenester, smøring og tette familiebånd mellom monopolet og private agenter. Den lysskye virksomheten handlet også om storpolitikk og nasjonale handelsinteresser. Skandalen var så komplett at den gikk like inn i statsminister Johan Ludwig Mowinckels kontor.

Da Vinmonopolet ble opprettet i 1922, var dette i første rekke et resultat av handelspolitikk. Da store deler av det ble avmonopolisert i 1996, likeså. Historien om Vinmonopolet er på mange måter en historie om ufrihet. Om påtrykk fra private interesser, og om å være en brikke i et større politisk spill.

VINMONOPOLET BLE opprettet under forbudstida i en presset handelspolitisk situasjon. Snarere enn å begrense tilgangen på vin skulle det sørge for tilgjengelighet i ei tid da det var forbudt å selge hetvin og brennevin. Det var det vineksporterende Frankrike som krevde at den norske staten skulle sikre at alle kunne få kjøpt vin mot at norske eksportinteresser skulle sikres adgang på det franske markedet. Mens avholdsfolket tok sikte på å tørrlegge landet kommune for kommune, skulle et sentralt monopol kunne ekspedere bestillinger fra alle voksne borgere i landet, uansett hjemstedsadresse. Først etter forbudets fall i 1927 ble Vinmonopolets alkoholpolitiske betydning sterkere vektlagt.

Her hjemme var det så å si ingen som ønsket et vinmonopol. Alkoholliberalistene avviste monopolet på prinsipielt grunnlag, og avholdsfolket ville ikke at staten skulle innblandes i den moralsk betenkelige rusdrikkbransjen. Kompromisset i Stortinget resulterte i et privat eid monopol under statlig kontroll.

I STOR GRAD gled personalet fra den gamle vin- og brennevinsbransjen over i det nye monopolet. Høyre krevde at øverste leder skulle være bransjekyndig forretningsmann, noe som i praksis betydde en person med nær tilknytning til de gamle, private interessene. Mange av de tidligere vinhandlerne var blitt agenter, for selve agentvirksomheten - formidlingen mellom de utenlandske selgerne og monopolimportøren - var fremdeles på private hender, og til og med beskyttet av handelstraktatene. Da to unge vinagenter i 1929 skrev til Sosialdepartementet og klaget over for tette bånd mellom monopolledelsen og enkelte agenturfirmaer, og Vinmonopolet siden anla sak mot dem, ble en av norgeshistoriens største korrupsjonsskandaler rullet opp i rettssystemet og brettet ut i norsk presse.

Avsløringene ga ammunisjon til revolverjournalistikk i full galopp. Her var det høytstående monopolfolk som hadde beholdt agenturer da de gikk inn i det nye selskapet, eller som hadde overlatt dem til slekt eller venner som ikke ble glemt da Vinmonopolene skulle foreta sine innkjøp. Blant annet hadde selskapets administrerende direktør en avtale om å bli tildelt en viss del av bruttoavkastningen fra et agentur han hadde solgt før han kom inn i Vinmonopolet. Saken ble ikke bedre av at den forgjeldede direktøren sto i et økonomisk avhengighetsforhold til monopolets styreleder, og at Vinmonopolet hadde lånt mannen penger som selskapet kunne se langt etter. Direktøren ble til slutt fjernet på velkjent vis - med solid fallskjerm og reisestipend.

Det hele munnet ut i en knusende dom i 1930, og en rekke høytstående menn måtte forlate sine stillinger. Farsen var komplett da landets statsminister og utenriksminister, Johan Ludwig Mowinckel (V), offentlig hadde forsvart styrelederen og kalt han en hedersmann. Styrelederen var nemlig Mowinckels egen svoger.

RETTSSAKEN BLE nøye referert i landets aviser. Men deler av saken gikk bak lukkede dører, og her kom det fram ytterligere pikante opplysninger om Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet. Selskapet hadde i utlandet, etter press fra Utenriksdepartementet, foretatt strategiske innkjøp fra eksportører med politisk innflytelse i sine respektive land. Dette for å lette forhandlingsarbeidet med handelstraktatene. Sortimentet i hyllene til Vinmonopolet var altså ikke bare påvirket av bekjentskaper og kameraderi, men også av storpolitikk. Og selv om monopolet etter rettssaken i 1930 la om sin prøve- og innkjøpspolitikk etter formelle og strengt «saklige» kriterier, fortsatte de politisk motiverte innkjøpene på 1930-tallet. På mystisk vis fikk firmaer som falt igjennom på prøvesmakingen likevel store ordre. Dette var innkjøp som Vinmonopolet ikke ønsket å foreta, men som det var blitt pålagt for å smøre visse vineksportører med politiske forbindelser. Ved ett tilfelle, i 1931, kom diktatet fra øverste hold, nemlig fra stats- og utenriksminister Mowinckel selv.

Etter skandaleavsløringene i 1930 ble det oppvask om Vinmonopolet. Var det menneskene eller systemet som hadde sviktet? Spørsmålet er antakelig like aktuelt i dag, selv om de siste anklagene om smøring ikke på noen måte kan måle seg med mellomkrigstidas. Etter rettssaken i 1930 ble monopolet skrittvis strammet inn. Det ble statlig eid og underlagt en strengere politisk styring. Men agentvirksomheten forble på private hender. Og i 1996, som et resultat av EØS-avtalen, fikk de private interessene igjen sterkere innpass i rusdrikksektoren. Importmonopolet falt, og produsenten Arcus skilt ut som eget selskap som seinere ble delprivatisert.

HVA MAN EGENTLIG VIL med Vinmonopolet som alkoholpolitisk redskap, er igjen underlagt så mange ytre forhold at det begrenser den politiske handlefriheten. Men dette er en handlefrihet politikere bevisst har gitt ifra seg, fordi andre interesser blir definert over de alkoholpolitiske. Slik var det med monopolet helt fra starten av. Handelspolitikken, som bidro til opprettelsen av Vinmonopolet mot politikernes vilje, kan nå kanskje bidra til å felle monopolet - også dette mot politikernes vilje. Slik lyder historiens ironi.

Både handelspolitikken og de private interessene presser altså på, mens salgsmonopolet forsøker å holde stand. Langt på vei har det også klart det, på grunn av en omfattende modernisering av forretningsvirksomheten. De fleste er vel enige om at polutsalgene i dag ser svært tiltalende ut. Samtidig kan Vinmonopolet miste mye av sin legitimitet dersom det blir en helt «vanlig» butikk hvor folk går og handler som om vin og brennevin var ganske ordinære forbruksvarer. Dette er Vinmonopolets paradoks: Det skal selge, og ikke selge på samme tid. Det skal lokke, uten å virke forlokkende. Og de ansatte skal både jobbe i en modernisert forretningsvirksomhet, men skal samtidig huske at Vinmonopolet er en helt spesiell bedrift som må ta helt spesielle hensyn. Selskapets ledelse utøver på denne måten en svært krevende balansekunst under plagsomt heftige kastevinder.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!