MOTPOLER: Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) og Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum. Den ene for, den andre helt imot kommunesammenslåing. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
MOTPOLER: Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) og Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum. Den ene for, den andre helt imot kommunesammenslåing. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Vinn eller forsvinn

Sanner vil vri pengestrømmene fra små til store kommuner når han tegner sitt nye norgeskart. For små kommuner kan reformen ligne et ultimatum.

Kommentar

Det har skjedd mye siden kommunegrensene ble tegnet opp for femti år siden. Folk bor andre steder, reiser mer og har nye typer jobber. De gamle grensene funker ikke helt. Noen steder er grensa en imaginær strek gjennom boligstrøk og næringsområder. Som i næringsområdet Forus, midt mellom Stavanger, Sola og Sandnes, eller dobbeltbyen Skien og Porsgrunn.

Noe av poenget med reformen er å se arealer i sammenheng og utnytte dem smartere. Regjeringen ønsker seg større, sterkere, mer effektive og selvstyrte kommuner som kan være attraktive bo- og arbeidsregioner. Statens innbyggerundersøkelse viser at folk er mest fornøyd med mulighetene for å få jobb og å etablere egen bedrift i større kommuner.

Men enkelte ting forandrer seg ikke. Fortsatt skal barn passes, ungdom undervises og eldre stelles. Velferdstjenester er den aller viktigste kommuneoppgaven. Der er det ikke slik at størst er lik best. Landets beste skolekommune, målt i avgangskarakterer, nasjonale prøver og en rekke andre faktorer, er Førde i Sogn og Fjordane.

Ifølge Kommunebarometeret ligger seks av de ti beste skolekommunene i dette lille fylket. Storbyer som Oslo, Bergen og Trondheim gjør det over middels bra. De små gjør det også best innen eldreomsorg, skal vi tro barometeret. Småbyer som Gjøvik hevder seg godt, mens Oslo ligger helt nede på 342. plass. For barnehager er tendensen den samme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å komplisere det hele: Bunnen av tabellene er også dekket av småkommuner, ofte de mest fraflyttingstruede.

Innbyggerundersøkelsen viser at de som bor i små kommuner er mest fornøyde med sykehjem, barnehage og skole. Det gjelder til og med barnevernet. En Deloitte-rapport viser at barnevernet i små kommuner gjør det bra. En innvending her er at de ofte samarbeider i interkommunale selskaper (IKS) for å kunne ha det nødvendige fagmiljøet. Kommunalminister Jan Tore Sanner vil disse selskapene til livs fordi de ikke er underlagt demokratisk styring.

Det er liten grunn til å slå alarm om kompetansenivået i Kommune-Norge, for det er godt. Tall fra Kostra og Fafo viser at små kommuner har litt større andel lærere og sykepleiere, mens store kommuner noen flere førskolelærere. Men de systematiske forskjellene er marginale.

Det er andre faktorer som teller når det gjelder kvalitet. Hvorfor slå sammen da? Fordi regjeringen mener dagens modell er dyr og lite bærekraftig. Departementets hovedforklaring er god kommuneøkonomi. Mer penger gir bedre tjenester. Små kommuner får mer i tilskudd enn store.

Du kan sjekke forskjellen i pengebruk i Dagbladets database Forskjells-Norge. Et eksempel er Loppa kommune som bruker 250 000 kroner per skoleelev, mot Oppegård kommune, som bruker 80 000 kroner. Her er vi ved stridens kjerne.

Distriktstilskudd er prisen for å beholde lysene på i hele landet, noe som har vært et politisk mål. Når regjeringen skal bygge opp sine vekstkommuner, vinnerkommuner, trengs det penger. Ifølge politisk ledelse i departementet vil regjeringen omfordele, slik at småkommunene får mindre og vekstkommunene mer.

Kommunenes inntektssystem skal gjennomgås våren 2016. Fra 2017 vil de også endre selskapsskatten slik at kommunene får beholde mer av verdiene som skapes. De som ikke skaper, vel, synd for dem.

Dette er snedige grep som kan endre kartet. Når kommunene også skal pålegges flere spesialiserte oppgaver, som tannhelse og psykisk helse, blir det hardere å være liten. Om småkommunene ikke er dårlige nå, kan de bli det om de ikke gjør som regjeringen vil.

De som slår seg sammen, får beholde tilskuddene i 15-20 år. Mange kommuner må følge pengestrømmen. For dem kan reformen likne et ultimatum. Voks og bli sterk og attraktiv, eller dø. Vinn eller forsvinn. Dersom regjeringen skrur kommuneøkonomien for hardt til, vil de møte motstand i Arbeiderpartiet, som ellers er for kommunesammenslåing.

Færre kommuner blir det. Stortinget støtter reformen. Mange kommuner er positive. Prosesser er i gang. Sandefjord, Stokke og Andebu har bestemt seg og mener sammenslåing vil gjøre dem godt. Men det er uklart hva kommuneantallet blir.

Det er også mange som er negative og mener de kan klare seg selv, deriblant tidligere nevnte Sandnes. Der flere kommuner slås sammen til én, blir det rift om godene. Der krangelen i dag handler om hvilken side av veien barnehagen skal ligge, kan den i framtida dreie seg om hvilken side av fjorden. Kommunedebatten er tøff, men viktig. Et lite parti som kan tjene på det, er Senterpartiet.

Det er bra at kommunene presses til å gjennomgå status, diskutere regionutvikling og tenke strategi. Avgjørelsen bør de ta selv. Regjeringen og Ap åpner for tvang, den ene tydeligere enn den andre. Men tvangsekteskap er vanskelige å få til å funke og må reserveres til spesielle tilfeller.

Der sammenslåing har vært vellykket, har prosessen vært frivillig og involvert få kommuner. Mosvik og Inderøy er et eksempel på en kommune som både ble sterkere og klarte å bevare desentraliserte tjenester.

Så spør det om viljen til tvang hos rikspolitikerne er like sterk når det nærmer seg stortingsvalget 2017.