Vinn-vinn kan bli tap-tap

Hittil har vi hatt rom for et høyt kostnadsnivå i Norge. Har vi det hvis Kina trekker veldig i bremsen? spør Stein Aabø.

KINA I ARBEID: Kinesiske arbeidere på et byggeanlegg i Qingdao i Shandongprovinsen.Kinas BNP sank til 7.6 første halvår i 2013. For få år siden lå vekstraten på om lag 10 prosent. Foto: .EPA/WU HONG
KINA I ARBEID: Kinesiske arbeidere på et byggeanlegg i Qingdao i Shandongprovinsen.Kinas BNP sank til 7.6 første halvår i 2013. For få år siden lå vekstraten på om lag 10 prosent. Foto: .EPA/WU HONGVis mer
Kommentar

Lett nervøsitet i sommervarmen. Kinas økonomiske vekst avtar. Europa står foran ubehagelige måneder. Norsk gullalder på hell, skriver Dagens Næringsliv.

Oljeprisen kan synke som følge av et noe mettere Kina og et mer oljeselvforsynt USA. Oljeinvesteringene kan dermed falle. Norsk økonomi vil kunne oppleve at motoren, offshorevirksomheten og den oljerelaterte industrien, fusker.

Samtidig blir importprisene høyere. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at importprisene har steget i andre kvartal. Noe av det kan forklares med svingninger i valutakurser. Men over tid vil billige importvarer bli dyrere fordi velstanden og kostnadene øker i produsentlandene.

Det som har vært situasjonen i Norge de siste 12- 13 åra, kan være i ferd med å bli endret.

Norsk økonomi har vært i en vinn-vinn-situasjon. Vi har vært stinne av olje og andre råvarer som «utlandet» har betalt godt for. Vi har hatt rikelig av penger på bok. Vi har vært verdens rikeste befolkning med høyere reallønnsvekst enn noen andre lands innbyggere. Vi har samtidig fråtset i billigere importvarer. Våre plagg og våre biler koster omtrent det samme nå som for ti-femten år siden. Fattige syersker i u-land har ikke konkurrert ut våre oljeingeniører. Bilindustri, som ville blitt nedlagt på grunn av kinesisk konkurranse, har vi ikke hatt i Norge. Vi har sluppet unna den konkurransen som har rammet svensk bilindustri.

Den viktigste forklaringen på den norske gullalderen er et særegent godt bytteforhold mellom Norge og resten av verden i denne perioden. Kort oppsummert som oljeglupske og billigproduserende kinesere og arbeidssøkende østeuropeere.

EU-utvidelsen i 2004, som slapp Polen, de baltiske landene og flere tidligere andre østeuropeiske land inn i EØS-området, har gitt Norge ubegrenset tilgang på arbeidskraft. Titusener av tilreisende arbeidstakere har ført til at det ikke er blitt knapphet på arbeidskraft. Selv ikke i høykonjunkturperioder. Selv om kjelen har hatt maksimalt trykk, har ikke norsk økonomi kokt over. Prisene har ikke steget nevneverdig, rentene har ikke økt slik de skulle ha gjort ifølge lærebøkene i samfunnsøkonomi. Alt har forblitt idyllisk. Også etter etterkrigstidas største finanskrise.

Virkningene av endringene i de globale markedene har stort sett kommet etter at Stoltenberg og daværende finansminister Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen lanserte de to nøkkeltallene for norsk økonomi august 2001. Handlingsregelen og inflasjonsmålet. Fra da skulle Norge, uten dårlig samvittighet, kunne bruke inntil 4 prosent av oljeformuen. Man snakket om å «fase inn oljeinntekter» uten fare for lønns- og prispress. Handlingsregelen skulle sikre at man ikke brukte av selve formuen, bare av avkastningen, for på den måten å sikre at også framtidige generasjoner fikk ta del i oljegleden.

Norges Bank skulle fra samme tidspunkt fastsette renta ut fra et inflasjonsmål på 2,5 prosent.

Norske finansministere og sentralbanksjefer har forholdt seg til disse tallene. Med et eventyrlig hell. De siste to åra har økonomene likevel, i stigende grad, blitt bekymret for todelingen av norsk økonomi. For når oljeindustrien går så det suser og norske lektorer og sykepleiere vil ha prosentvis like høy lønnsvekst, blir det dyrt i lengden, har de tenkt.

Jens Stoltenberg er blant disse økonomene. Etter at LO nærmest ufrivillig havnet i en streik blant ansatte i offentlig sektor i 2012 på grunn av ulik forståelse av hva som ville bli resultatet av forhandlingene i privat sektor, ble Holden III-utvalget nedsatt. Steinar Holden, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, har fått i oppgave å finne ut hvordan den norske frontfagsmodellen virker. Oppdraget ble påtrengende da det viste seg at høye lønninger i oljeindustrien forplantet seg til alle andre bransjer. Industriarbeiderne som tradisjonelt har vært en lønnsmessig bremsekloss, ble i stedet lønnsledende.

OECD-statistikk viser at norske arbeidstakere tjener nesten 70 prosent mer enn gjennomsnittet av arbeidstakere i EU-land. Hittil har ikke dette vært katastrofalt for norsk næringsliv. Norske bedrifter har stor omstillingsevne. I mange år var produktivitetsveksten rekordhøy. Det rettferdiggjorde en høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre handelspartneres. Høye lønninger fører dessuten til økt forbruk som stimulerer til vekst og arbeidsplasser.

Men de siste åra har produktivitetsveksten falt. Det har åpenbart sammenheng med at vi har kunnet importere billig arbeidskraft. Dermed er ikke norske bedrifter i like stor grad tvunget til å jobbe smartere.

Og nå, hvis Kina skulle bli mer selvforsynt, India overta en drøss med e-baserte tjenester, resten av verden overta vår industri og oljeprisen altså skulle falle.

Hva har vi da? Noen millioner overbetalte, overakademiserte arbeidstakere. En tap-tap-situasjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.