Vinnere og dilettanter

Manglende vilje, evne og tradisjon for å skille mellom skitt og kanel på kunstscenen har lagt kysten åpen for distriktenes og dilettantenes makt.

I mine øyne var det to betydningsfulle norske utstillinger i 1997. Den første, på Unge Kunstneres Samfund (UKS) i Oslo, viste Norsk kulturråds innkjøp de siste årene. Den andre var den nordiske paviljongen under biennalen i Venezia.

Med utstillingen av Norsk kulturråds innkjøp på UKS i juni satte lederen i innkjøpskomiteen, kunsthistorikeren Karin Blehr, fingeren på problemet som har ridd norsk kunstliv som en mare, og som gjorde det også i 1997: Distriktenes og dilettantenes makt. På UKS kunne man se hvordan statlige midler blir brukt til å opprettholde et intetsigende kunstliv i distriktene, mens den oslobaserte delen av innkjøpskomiteen forsøker å forholde seg til et samtidig kunstbegrep.

Problemet har sin rot i manglende vilje, evne og tradisjon for å skille mellom skitt og kanel på kunstscenen. Dette gjelder både hos offentlige myndigheter, i kunstnerorganisasjonene og i mediene.

Konstant krise

Siden kunstneraksjonen i 1974 innstiftet et kvantitativt kunstbegrep med målsetningen om «garantert minsteinntekt til alle kunstnere», har det ikke vært mulig å få gjennomslag for et avansert, internasjonalt kvalitetsbegrep om samtidskunst som er en bred offentlighet verdig. Dermed får vi høstutstillinger som er til å skamme seg over, impotente kunstnerorganisasjoner, debatter på steinaldernivå, en skog av dårlige utstillinger og ufokusert bruk av offentlige midler. Det hele oppleves som en konstant krise, og man kunne fristes til å foreslå en «new deal» i norsk kunstliv, der de ulike aktørene forpliktet seg til å behandle samtidskunsten seriøst og profesjonelt. Først da vil man kunne forvente at andre grupper, som samlere, sponsorer og et større publikum, kan føle seg fristet til å delta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En gruppe som burde ha interesse av en «new deal» er det som kalles «den unge scenen». Her har man i 1997 opplevd et lite generasjonsskifte. Galleriene Struts, Otto Plonk (i Bergen) og Herslebsgate 10 sa (midlertidig?) takk for seg, og det er nå kunstkafeen Zoolounge, det omstreifende utstillingskonseptet G.I. og e-mail/faksavisa Kunstinnsikt som representerer de mest markante «unge». Prosjektene er imidlertid ofte basert på idealisme, og det neste bør være å gjøre virksomhetene profesjonelle og gå hardere ut etter private og offentlige midler. Et første skritt på denne veien er å skifte ut det lett patroniserende ungdomsstemplet, som man kan mistenke er med på å holde disse svært oppegående prosjektene borte fra både midler og oppmerksomhet. Menneskene bak er ofte i 30- og 40-åra, høyt utdannede og mer «tunge» enn «unge».

Friskhet

Utstillingen i Venezia bør nevnes til slutt, fordi den viser at norsk kunst ikke alltid behøver å spille en passiv rolle på en internasjonal arena. I utstillingen Naturally Artificial presenterte kurator Jon Ove Steihaug fem kunstnere, både nordiske og ikke-nordiske, og klarte dermed å rokke ved biennalens nasjonale olympiadekarakter. Utstillingen var preget av en sjelden friskhet, der spesielt japanske Mariko Mori, svenske Henrik Håkansson og norske Sven Påhlsson kom heldig ut. Resultatet var blant annet at Påhlsson ble rost opp i skyene i det ledende kunstmagasinet Frieze, en hittil ukjent ære for en norsk kunstner.

Jonas Ekeberg