VIL BYGGE DØDSHUS: Bjarne Melgaard i sitt atelier i New York. Nå vil han bygge et svart «dødshus» i Edvard Munchs gamle kunstnerkoloni på Ekely. Prosjektet er omstridt. Foto: Johannes Worsøe Berg
VIL BYGGE DØDSHUS: Bjarne Melgaard i sitt atelier i New York. Nå vil han bygge et svart «dødshus» i Edvard Munchs gamle kunstnerkoloni på Ekely. Prosjektet er omstridt. Foto: Johannes Worsøe BergVis mer

Debatt: Kunst

Vinneren og taperne

Det er Bjarne Melgaard som er taperen når det gjelder kunst.

Meninger

Bjarne Melgaard kaller dem som er imot huset hans tapere. Pussig. Jeg trodde det nettopp var taperne, de marginaliserte og outsiderne, han heiet på i kunsten sin. Alle dem, og alt det som representerer noe urent, mørkt, skittent, farlig, populærkulturelt og tabubelagt.

Men det er naturligvis lenge siden noen leet på et øyebryn av fuck, faen og fisting. Alt dette han en gang var med på å løfte inn i høykulturen fem minutter senere enn pønken og moten, er blitt så gullende rent og riktig at det har omtrent like mye futt som en sjømannsprest som flesker til med et «jøss», «fyttirakkern» og «herregud» under høymessen. Kort sagt, det er Melgaard som er taperen når det gjelder kunst. I hvert fall dersom poenget hans var å anvende seg av den energien som lå i overskridelsen.

Men Melgaard er ingen taper når det gjelder makt. Han prøver nemlig ikke å argumentere for sin sak, han nøyer seg med å skjelle ut dem som er uenig med ham. Naturlig nok. For går du i ett med tidsånden, har du ikke behov for argumenter. Det er det som er maktens privilegium. Andre må rettferdiggjøre seg ved å argumentere. På den måten søker de legitimitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det trenger ikke Makten, fordi den alltid ønsker å framstå som naturlig. Noe som bare er sånn, og som det derfor ikke er grunn til å sette spørsmålstegn ved. For en kunstner er det at han er rik, New York-basert, kul, livstrett, hånlig, dekadent og skamløs i seg selv det beste argumentet. Ja, det kan faktisk være farlig å argumentere rent saklig, fordi det kan forlede noen til å tro at du har behov for det, altså at du ikke lenger besitter makten.

Men så skjer det en sjelden gang iblant at presset blir for stort, og at tidsånden, makten og æren i all evighet likevel må nedverdige seg til å åpne munnen. Og hva gjør den da? Jo, til å begynne med nøyer den seg med å påpeke hierarkiene: Vi kunne se det på den rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescus forvirring på verandaen i 1989 da folket ikke lenger jublet for ham.

Det var som om han til slutt prøvde å si: Ja, men dere har vel ikke glemt at jeg er sjefen og dere undersåttene!? Når Melgaard skjeller ut andre kunstneres kunst og kaller dem tapere, er det dette det handler om: Husk at jeg er stor, dere er små.

Vi kjenner igjen prinsippet fra naturen. Det kalles den sterkestes rett. Og da skulle det ikke være behov for å si noe mer?