OVERLEGNE: Da finske Krista Pärmäkoski (t.v.) tok sølvplassen bak Heidi Weng i verdenscupen var det første gang på fire år at en kvinne fra en annen nasjon sto på pallen i sammendraget i Tour de Ski. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
OVERLEGNE: Da finske Krista Pärmäkoski (t.v.) tok sølvplassen bak Heidi Weng i verdenscupen var det første gang på fire år at en kvinne fra en annen nasjon sto på pallen i sammendraget i Tour de Ski. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Toppidrett

Vinneroppskrift mot talentfrafall

Johs Tenmann forsto at individuell idrett også er lagidrett, og det måtte også vi ta konsekvensene av.

Meninger

Sju av ti unge slutter med langrenn før fylte 18 år. Om utviklingen fortsetter blir det langt mellom norske gull i framtida. Løsningen kan ligge i langrennslandslagets suksessoppskrift.

Det er særlig på kvinnesiden at frafallet bekymrer alle oss som følger internasjonal langrenn. Idrettspsykolog Gerd von der Lippe har flere ganger påpekt at individuell treningsform ikke passer så godt for mange kvinner. Kvinnene foretrekker lagidrett. Frafallet i typiske lagidretter som fotball og håndball er nesten halvparten så stort som i langrenn. Paradoksalt nok var det først da Norge ble best på å bygge lag at vi også ble best i langrennssporet. Det vi gjorde vil garantert hjelpe med å demme opp for frafallet klubbene opplever også. Ingenting ville vært bedre.

Åge Skinstad
Åge Skinstad Vis mer

Etter et godt VM i 2005 blusset symptomene opp i Torino-OL i 2006. Med bare tre sølv og to femteplasser i stafett var målsettingen om sju gull redusert til en fjern idé. Suksess er ferskvare, og medaljefangsten var en påminnelse om at det man har gjort tidligere alene ikke er nok. Mangel på fellesskap og lagfølelse var en stor del av forklaringen.

Vi måtte bygge lag, slik den legendariske skøyteløptreneren Johs Tenmann hadde gjort noen tiår før i skøytesporten. Han forsto at individuell idrett også er lagidrett, det måtte også vi ta konsekvensene av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vibeke Skofterud
Vibeke Skofterud Vis mer

Tenmanns oppskrift er like enkel som den er vanskelig: Et ambisiøst mål i kombinasjon med en sterk fellesskapsfølelse. På et tidspunkt der de beste i verden gikk 5000 meter på 7.20, skrev Tenmann 7.05 med store tall på tavla. Målet var drivkraften i Tenmanns prestasjonskultur. Dynamikken i et lag og fellesskapsfølelsen mellom det som er konkurrenter utad, var det vi ønsket å gjenskape på langrennslandslaget. I en tid der andre nasjoner dominerte langrennssporten måtte vi ta sats før vi turte å ta ordene i vår munn: «Norge skal bli verdens beste langrennsnasjon». Etter Torino-OL virket det fjernt, men det var samlende. Stå på toppen sammen var det vi ville. Da måtte vi våge å si det høyt. Store mål har en egenverdi.

Første skritt var å endre måten vi behandlet hverandre på. Verdiene positiv, samarbeidsvillig og offensiv definerte helt nye spilleregler. Vi gjorde støtteapparatet til en integrert del av gruppa. Fra et lukket miljø var vi nødt til å knytte bånd for å bli bedre. «Gir du noe, så får du noe», var leveregelen vår. Enten du var ny i troppen, smører eller største stjernen på laget, innad var du like mye verdt. Vi satte likhetstegn mellom godt humør og seriøsitet, og det var bare ved å lære av hverandre vi sammen kunne bli bedre. Og viktigst av alt: Det skulle være gøy å gå på trening.

Resultatene har vært bedre enn vi kunne dømme om. I verdenscupen sist sesong tilfalt 217 av 630 topp-ti-plasseringer Norge. Da Krista Pärmäkoski tok sølvplassen bak Heidi Weng i verdenscupen var det første gang på fire år at en kvinne fra en annen nasjon sto på pallen i sammendraget.

Det er god og ikke minst mye trening over lang tid hos svært mange som er hovedårsaken til framgang, prestasjoner og dermed gode resultater. Det gjelder i all idrett, men det som gjør langrennsnasjonen Norge spesiell er nettopp den systematiske byggingen av lag.

Skal vi sikre rekrutteringen framover, må også klubbene klare dette. Det finnes mange gode langrennsmiljøer rundt om i Norge som tilrettelegger for både trening og konkurranser. Men det hjelper lite når særlig kvinnene søker kollektivismen i et lag. Selv i et godt langrennsmiljø vil det tidvis være svært ensomt. På et lag er man sjelden alene. Da blir det kortere mellom høydepunktene og idretten blir fundamentalt mer sosial. Men å være på et lag forplikter. Det må være rom til en stor bredde personligheter og roller, men alle må sette lagets behov foran sine egne og jobbe mot samme ambisjon. Det er lett å la seg blende av unge stjernetalenter i klubbene, men det er bare på et godt lag de virkelig kan skinne og kaste glans på dem rundt seg. Langt ifra alle verdensmestere drømte noen gang om å bli det.

Selv om historiske medaljestatistikker har en tendens til bare å huske vinneren, er sannheten at det norske landslagets styrke ligger i å feire alle individuelle prestasjoner som frukter av en laginnsats. Resultatet er at de norske utøvernes argeste konkurrenter også er deres viktigste støttespillere. Både nederlag og seire deles likt.

Dersom breddeidretten klarer å kopiere lagmentaliteten til landslaget vil det trolig bli lettere å leve med det offeret som skal til for å bli skikkelig god som senior. Og offeret vil bli mindre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook