VINNERSKALLE: En vinnerskalle betegner et sterkt konkurranseinstinkt ledsaget av dårlig risikovurdering. Vinnerskaller lider ofte av kraniebrudd, så en vinnerskalle er ikke nødvendigvis mer solid enn vanlige skaller. Her Vedran Corluka fra Kroatia. Foto: Peter Kneffel/dpa 
VINNERSKALLE: En vinnerskalle betegner et sterkt konkurranseinstinkt ledsaget av dårlig risikovurdering. Vinnerskaller lider ofte av kraniebrudd, så en vinnerskalle er ikke nødvendigvis mer solid enn vanlige skaller. Her Vedran Corluka fra Kroatia. Foto: Peter Kneffel/dpa Vis mer

Vinnerskaller og annet - hvordan er egentlig en toppspillers anatomi?

Her er fotballkommentatorenes kunnskap samlet i en enkel sjekkliste.

Meninger

Fotballspillere kommer i alle varianter, fra store midtstoppere til raske kantspillere. Men gode fotballspillere har visse fellestrekk, og ingen er bedre på å gjenkjenne disse enn fotballkommentatorene. Denne lista kommer akkurat i tide for EM-fans, og kan være nyttig for Per Mathias Høgmo.

Hvis vi begynner øverst, trenger en god spiller et godt fotballhode. Når man har et godt fotballhode, er man i større grad enn andre i stand til å forutsi hvor ballen vil havne. Man vet også hvor målet står. Det gode fotballhodet kan også inneholde en vinnerskalle, men dette er ikke nødvendig. En vinnerskalle betegner et sterkt konkurranseinstinkt ledsaget av dårlig risikovurdering. Vinnerskaller lider ofte av kraniebrudd, så en vinnerskalle er ikke nødvendigvis mer solid enn vanlige skaller.

Midt på fotballhodets fotballansikt bør man ha en nese for mål, for da lukter man nemlig scoringssjanser. Man kan også ha et øye for mål, men i så fall blir det ikke plass til et servitørblikk, som gir deg evnen til å servere målsjanser til lagkameratene. Etter fem år kan servitørblikket bli oppgradert til hovmesterblikk. Med hovmesterblikk følger både arroganse og autoritet, og man kan kjefte på lagkamerater som bare har servitørblikk. Ørene er ikke vesentlige for en fotballspiller, ettersom stemningen på tribunen uansett ofte er øredøvende.

Fotballhodet er festet til en nakke man av og til må ta seg selv i, som igjen går over i skuldrene. De bør være lave, og under en straffekonkurranse er det nyttig om de kan tåle et stort ansvar. Ellers plasseres en skulder gjerne mot tilsvarende kroppsdel hos motstanderen, pass bare på at skulderen ikke blir aktiv.

De fleste har et hjerte som banker for klubben, men for noen er ikke dette nok, og de velger å spille med hjertet utenpå drakta. En slik åpenbar helserisiko settes naturligvis stor pris på av tilskuerne.

På overkroppen kommer man så til to kroppsdeler som kun fungerer som oppbevaringsplass. I magen skal en god spiller helst ha is, mens han i ryggen bør ha publikum. På ryggen skal man ikke ha ryggsekk, iallefall ikke den berømte ryggsekken. Lenger inn i kroppen finner vi ryggmargen, som brukes som oppbevaringssted for en rekke positive egenskaper. Mange av disse har spillerne fått inn med morsmelka.

Videre nedover bena kommer man til kneet. I dette kan man gjerne ha motstanderen. De to bena er naturligvis sentrale. Utfordringen er at man bør ha begge beina på bakken samtidig som man har ett ben i finalen. Når det gjelder føttene bør pasningsfoten være følsom, mens skuddfoten enten bør være fininnstilt eller giftig. Det kan dessuten være nyttig å ha minst én lang tå, og man må unngå å ha ett skonummer for lite.

Hendene skal brukes så lite som mulig i fotball, men det kan allikevel lønne seg å være profesjonell til fingerspissene, ettersom det da blir enklere å trekke det lengste strået til slutt.