MÅL SOM MOTIVASJON: «Det å sette seg et mål og systematisk jobbe for å nå dette, er den kanskje viktigste motivasjonsstrategien vi har», skriver Bjørge Stensbøl, som blant annet invtervjuet Magnus Carlsen til boka Norske vinnerskaller. Foto: Bjørn Langsem
MÅL SOM MOTIVASJON: «Det å sette seg et mål og systematisk jobbe for å nå dette, er den kanskje viktigste motivasjonsstrategien vi har», skriver Bjørge Stensbøl, som blant annet invtervjuet Magnus Carlsen til boka Norske vinnerskaller. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Vinnerskaller og målsettinger

Det å sette seg mål og systematisk jobbe for å nå det, er den kanskje viktigste motivasjonsstrategien vi har.

Debattinnlegg

Jeg har med interesse registrert en betydelig forskjell i kommunikasjonen til utøverne om sine OL-målsettinger og ledernes langt mer forsiktige tilnærming. Blant annet har idrettspsykolog Frank Abrahamsen manet toppidrettsutøverne til forsiktighet med å kommunisere ut ambisiøse mål. Idrettspsykologen er redd for at de skal møte seg selv i døra. At høye målsettinger kan virke stressende og stikk mot sin hensikt hvis utøvere ikke tror på målene, deler jeg fullt ut med Abrahamsen.

Sosialpsykologen Albert Bandura (1997) peker i sin forskning på at oppfatningen av egen mestringsevne er mer utslagsgivende for prestasjonen enn vedkommendes objektivt målbare evne. At utøverne da må ha mestringstro er avgjørende, og da er det også - i alle former for ledelse - et lederansvar å gi utøverne (medarbeiderne) tro på deres kvaliteter og evnen til å mestre oppgaven og nå målet. Gjøres det ved at lederne kommuniserer ut vage, forsiktige mål?

Edwin Lockes banebrytende forskning på målsetting og motivasjon fra slutten av 1960-tallet er fortsatt grunnleggende når det gjelder målsetting. Lockes forskning viser at det er en sammenheng mellom hvor vanskelig et mål er å oppnå, og vår ytelse for å nå det; spesifikke og vanskelig mål fører ifølge Locke til bedre oppgaveytelse enn vage og lette mål. Vinnerskaller har alltid mål om å vinne, bryte grenser, bryte nye barrierer, mestre på stadig høyere nivå og presse seg selv ut av komfortsonen. Men de må også lære seg å tape, for vinnerskallene er ikke alltid best når det gjelder. Men de slutter aldri å tro på at de kan vinne, og vinner oftere enn andre toppidrettsutøvere gjennom karrieren sin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da vi intervjuet 30 toppidrettsutøvere i boka Norske Vinnerskaller, erfarte vi at frykten for å kommunisere målsettingene ikke er spesielt framtredende hos vinnerskallene. Hvis de ikke lyktes, ble de motivert av nederlagene.

Sågar var det mange som uttalte at nettopp nederlag var det som motiverte dem aller mest (for eksempel Petter Northug, Suzann Pettersen, Cecilia Brækhus) Det å sette seg et mål og systematisk jobbe for å nå dette, er den kanskje viktigste motivasjonsstrategien vi har.

Min erfaring er at ambisiøse drømmemål er helt avgjørende for å bryte barrierer. Vi må heller ikke låse oss fast på at målene skal være realistiske. Flere forsøk har vist at mennesker som setter seg høye, urealistiske mål, faktisk når dem. Vi må derfor sørge for at vi ikke bygger huset for lavt, for å bruke Willi Railo sitt språk. Magnus Carlsen sier i Norske vinnerskaller:

- Jeg blir verdensmester fordi jeg kommer til å være i min beste form noensinne. Jeg kommer til å være bedre forberedt enn jeg noen gang har vært, på alle måter: «sjakklig», praktisk og fysisk. Ikke minst, jeg er den beste spilleren. (Norske Vinnerskaller s. 489)

Målene skal skape engasjement og energi slik at vi mobiliserer for å nå målene. Men, mer enn fokus på å vinne er det viktigere å fokusere på lysten til å legge ned all den jobben som må til for å kunne vinne. I en prestasjonskultur er nederlag og tabber en del av hverdagen. Det ses på som læring og som en konsekvens av mot til å sette høye mål, nysgjerrighet til å prøve ut nye ting og til å teste grenser og utfordre det ukjente. Vi former målet - deretter former målet oss!