Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vinnie den grusomme

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Han var uhøflig, sier Vinnie Jones monotont.

- Jeg møtte ham tilfeldigvis på en flyplass. Han hadde drukket, han slang spydigheter, vi kranglet, skjønner du, og plutselig prøvde han å smiske og være overhyggelig med meg.

- Så du bet ham?

- Ja.

- Over nesa?

- Ja.

Vinnie Jones lener seg stivt og uttrykksløst tilbake. I ett og samme blikk ser han på meg og forbi meg. Han biter litt på enden av en tynn sigar og legger høyrebeinet over venstrebeinet, i et høyst vellykket forsøk på å se uovervinnelig ut.

- Jeg biter aldri folk som er avslappede og behandler meg med respekt, sier han.

SÅNN STAKET VINNIE JONES ut kursen for intervjuet: Ikke være uhøflig, ikke være overdrevent hyggelig, men et sted midt imellom. Rett og slett en nøktern samtale, menn i mellom, om film og fotball og livet som sådan. Da ville alt gå bra.

- La oss snakke om filmen, kommanderer Vinnie.

- Veldig bra film, sier jeg.

- Du synes det, ja, sier Vinnie.

- Du vil primært snakke om filmen? spør jeg.

- Ja, sier Vinnie.

- Ikke om fotball?

Pause. Olme blikk. Og stillhet. En sånn stillhet bare den sterkeste profiterer på.

- Det er på grunn av fimen jeg er her og fryser ballene av meg.

OK. FILMEN FØRST. «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» heter den. Vinnie Jones spiller torpedoen «Big Chris». Han knuser nesa på en kar i et solarium og huet til en annen i en bildør, men ellers oppfører han seg relativt behersket. Etter halvannen times forviklinger, hvor snille banditter stjeler dop og penger fra slemme banditter, ligger et tyvetalls menn på et stuegulv i London. Innvollene deres er smurt opp etter veggene. Noen hundre tusen pund og atskillige kilo marihuana flyter i blodbadet.

«Dette har vært en svært emosjonell opplevelse,» sier «Big Chris».

Så går han.

Så kommer rulleteksten.

Og så er Vinnie Jones, permittert midtbanespiller i Queens Park Rangers, blitt filmstjerne.

- Det var bare flaks, egentlig, sier Vinnie.

- Regissøren ba produsenten finne en type som liknet han derre fotballspilleren Vinnie Jones. Og i stedet for å finne en som liknet meg, spurte produsenten meg.

- Hvordan forberedte du deg?

- Du må skjønne karakteren du skal spille. Og hvis du ikke er sikker, så må du spørre regissøren.

- Javel.

- Folk kan bare fortelle meg hva de vil ha, så leverer jeg det. Det må være en begavelse jeg har. Det er vanskelig å sette fingeren på det.

I DOKUMENTARFILMEN «Soccer's Hard Men» sitter Vinnie Jones i en Chesterfield-stol og presenterer sine favoritt- taklinger de siste tretti årene. I tillegg redegjør han for fotballens mest effektive dirty tricks . Han er gravalvorlig. Ser rett i kamera.

- Du har jo den klassiske, sier Vinnie. Han løfter fjernkontrollen, sakte. Båndet går, et gammelt klipp i sakte film. Unge Vinnie går opp på corner.

- Når du skal opp i hodeduell, tar du sats på baksiden av kneet til motstanderen som står foran deg; og lar knottene skrape ned langs leggmuskelen til den når akilles-senen, og der tråkker du til.

Nytt klipp. Nytt triks.

- Når de faller og vrir seg i smerte, går du bort til dem, tar tak under armene deres og drar dem opp etter hårene i armhulen.

Vinnie smiler ikke nå heller. Sier bare «that pisses them off».

Så går det altså fem-seks år, og så sitter han altså der i den mørke kjelleren, med en sigar og en Guinness, olm og tom i blikket, og ser meg og forbi meg i ett og samme blikk.

- Hvis noen prøver seg på meg , kommer jeg etter dem, sier Vinnie.

- Tar jeg dem ikke etter fem minutter, tar jeg dem etter ti. Tar jeg dem ikke da heller, tar jeg dem i neste kamp. Og tar jeg dem ikke i neste kamp, så tar jeg dem sesongen etter.

- Du hevner deg?

- Det er jo som ellers i livet, når folk behandler deg dårlig, så vil du jo bli skuls, vil du ikke?

VINNIE JONES INNEHAR den uoffisielle verdensrekorden i hurtig bokføring. I en ligakamp mot Leeds tidlig på nittitallet presterte han å få gult kort etter fire sekunder i første omgang. Tolv ganger har han fått rødt kort i Premier League. Etter en takling på Graham Rix i 1988, sa en britisk fotballkommentator:

«Jones var så seint ute at de hadde skrudd av flomlyset på stadion da han satte inn taklingen».

Året etter taklet Vinnie Evertons Kevin Ratcliffe med påfølgende rødt kort. Vinnie sto over en liggende Ratcliffe, skjelte ham ut og beskyldte ham for skuespill. Men Ratcliffe hørte ikke.

Han var bevisstløs.

- Noen ganger burde fotball vært som film, sier Vinnie tørt.

- Det burde vært sånn at vi kunne gjøre ting om igjen. «Kutt, den taklingen var litt drøy, vi tar den om igjen!».

- Sier du at du kunne vært foruten temperamentet ditt?

Vinnie Jones blir irritert. Han stirrer på meg og drikker Guinness med en despots tålmodighet. Først en slurk, så en pause, så en ny slurk.

- Som jeg har sagt, sier Vinnie, - Så er jeg ganske tilfreds med meg selv.

- Jeg har gjort noen gærne ting i livet, men jeg har gjort endel bra også, og når man går gjennom livet så jevner det seg ut til slutt. Det er omtrent som flaks og uflaks. Selv om jeg kanskje har hatt mest flaks hittil.

OG SÅ KOMMER HISTORIEN Vinnie elsker å fortelle. Om hvordan han kjempet seg gjennom ungdommen, med arbeidsløshet, råskap, fyll og lovløshet. Om vennene hans som sitter fengslet, om slåsskampene, gjengene og hvordan fotballen reddet ham.

- Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ville bare være fri, ikke sant, bare fly avgårde, som en svale. Det var derfor jeg tatoverte en svale på armen da jeg flyttet hjemmefra. Jeg var femten.

Vinnie Jones tatoverer alltid sitt livs milpæler. Han fikk den walisiske drage brent til brystet da han debuterte på landslaget, han tatoverte de walisiske fjær da han ble landslagskaptein, han har brennmerket FA-cup seieren med Wimbledon fra 1988 og seriemesterskapet med Leeds fra 1992.

- Hva trodde du at du skulle bli, da du tatoverte den svalen?

- Jeg var en rebell den gangen, og trodde vel at jeg skulle ende opp i fengsel. Men jeg hadde vel noen ideer, tenkte på å bli fangevokter, eller soldat, kanskje. Hæren appellerte veldig til meg, jeg tror det var kameratskapet.

- Kameratskapet?

- Ja. Jeg ville vært der for gutta. For gutta.

«Hvem ville du hatt med deg i krigen, meg eller Gary Lineker?» spurte Vinnie Jones i en engelsk avis for noen år siden. Den aldrende storscoreren Lineker hadde kritisert Vinnie Jones' spillestil.

- Jeg ble forbanna. Hvorfor skulle han, den glassmaneten, kritisere meg? Jeg har mer lidenskap i min lillefinger enn han har i hele kroppen. Jeg møtte ham i forrige uke. Vi spilte inn en TV-reklame sammen, og nå tror folk vi er venner igjen.

Vinnie Jones reiser seg. Intervjuet er over, forstår jeg. Han strekker på armene, sier at nå er han sliten, og nå skal det bli godt med en øl i baren på hotellet.

- Det er ikke tilfelle at du er venner med Lineker?

- Nei, sier Vinnie Jones.

Han begynner å gå.

- Jeg gjorde det bare for pengene.