Foto: Anton Soggiu / Universal.
Foto: Anton Soggiu / Universal.Vis mer

Vinnis ærlighetsprosjekt er imponerende

Så hvorfor er ikke plata det?

ALBUM: 2012 har vært et godt år for outsiderne. De rastløse sjelene, de som i portrettintervjuer forteller om en kreativ kraft så stor og ukontrollert at det til tider har vært usikkert hvilken side av samfunnet de kom til å havne på. John Olav Nilsen, Jarle Andhøy, Alex Rosén.

«Det er alltid en som er litt gæren i klassen», mente Odd Magnus Williamson i et intervju tidligere i høst. Vinni er inne på det selv når han i singelen «Stjernestøv» forteller at han «alltid har hatt tilpasningsvansker».

Himmel og helvete
Uansett, for Øyvind «Vinni» Sauvik har 2012 nok vært både et fantastisk og et forjævlig år. Tv-suksess med «Hver gang vi møtes», samlivsbrudd med Tone Oraini Selfors. Himmel. Helvete.

Og Vinnis varemerke gjennom hele sulamitten? En nesten selvpiskende åpenhet, et ønske om å tilsynelatende fortelle alt til alle. Kanossagangsingelen «Halve meg», som ble sluppet i april, vrengte ut om utroskap, dop, alkohol og anger.

Vinnis ærlighetsprosjekt er fascinerende og imponerende. Det er nettopp derfor det er så trist at «Oppvåkningen» slett ikke er noen av delene.

Hudløst
Der Vinnis rapgruppe Paperboys i sin tid lente seg på frodige, boblende, av og til absurdistiske produksjoner, har Vinni denne gangen strippet lydbildet inn til cellene. Her skal hudløsheten fram!

Samtidig har hans karakteristiske rapstil alltid vært monoton, den har en hang til å stadig bevege seg nedover skalaen, og når de spinkle melodikonstruksjonene ikke klarer å pumpe blod inn i versene, blir det kjapt blekt og kjedelig.

Noe som egentlig ikke hadde vært et stort problem om selve tekstene hadde fått nakkehårene til å reise seg.

Klisjépreget
Dessverre har Vinnis hverdagsrealisme og rett-fram-tekster en hang til klisjeer. Det er ikke poesi, det er sakprosa. Og ærlighet gir ingen berøringsgaranti.

Nå er det selvfølgelig ikke bare bleikt. Det er fint å høre omsorgen i stemmen når han rapper til sønnen i «Løvenes konge», og «Smil» har en insisterende energi som får en til å ville løpe, danse, juble med.

Det er bare det at det har vært så utrolig mye bedre tidligere. Og da kommer spørsmålet: Er det lov å si at man likte Vinni bedre som partyboy?

Vinnis ærlighetsprosjekt er 

imponerende