Vinterens første dikt

Diktene lirker seg stille inn i bokvåren. De synker som flagrende snøfnugg inn fra forlagene, mellom romaner og politisk debattlitteratur. Diktene snakker ikke så høyt. Men som snøfnuggene blir de til hauger, de også, myke, som du kan base i, eller lage en snøball av, eller ei snøhule å krype inn i, eller kanskje en snømann. Diktene kan brukes til

litt av hvert.

Like før jul, for eksempel, kom Jan Erik Vold med en dikt-samling - i all stillhet. I bare 200 eksemplarer, på sitt eget Kommet forlag, ga Vold ut boka «Diktet minner om verden». Slik kan diktene komme, nærmest i all hemmelighet.

Eller de kommer i fire farger, slik som gjendiktningen av Edward Lears nonsensdikt på Solum Forlag, utført av Harry Potter/Ringenes herre-gjendikteren Torstein Bugge Høverstad, og nydelig illustrert av Justyna Nyka! «Ugla og Pussikatt dro til sjøs / i en nydelig grettengrønn pram / med sild og

poteter og flust av moneter / og en banjo med monogram.»

Årets første diktdebutant heter Mathias Vauldal med «Kall det hukommelse». Bak navnet skjuler seg tre unge menn, Martin Bratt, Henning Reinton og Andreas Benjamin Schei. Tre poeter i samarbeid? Har noen hørt om noe liknende? Ellers av nytt og norsk: Bjarne Rønning

utgir «Faktagåten», og Torild Wardenær «Paradis-effekten», mens kongeørnen i norsk poesi, Arnold Eidslott, leverer «Koret over

Forum Romanum».

Hans Børli ble rasende hvis noen kalte ham «skogens dikter». Hans skjebne som tømmerhogger og poet kan du lese om i en nyutgave av Truls Gjefsens store biografi, «Syng liv i ditt liv!». Men skogens dikter? «Nei da, jeg skriver ikke om skogen, / jeg er ett med skogen og

naturen.»

Marie Takvam tilhører sin generasjons store lyrikere. Hennes ti diktsamlinger fra åra 1952- 1997 er en reise gjennom et livsløp. Utgitt i pocketformat, som en fyldig nistepakke i lomma til enhver diktelsker.

Litt større, men hendig nok, er Stein Mehrens «Samlede dikt 1960- 1967». De første åra til en helt sentral lyriker. Om kjærligheten, livet, døden, det hele. Slik han formulerer det i et dikt til

Aksel Sandemose: «Flykt og kjenn

at flukten selv / blir en labyrint,

at skyggene du / jager, trekker

natten tettere / tettere om seg...»