«Vintersang»

De to fra Norges peneste Vestfold-fylke er tilbake, vi snakker om Børretzen/Myhre og duoens nye plagg iført «Vintersang». Ei knakende sterk plate som i tekst mimrer, uten at det blir sentimentalt, og som tar et fykende oppgjør med tidløs politisk dårskap uten å moralisere.

Myhres toner er som vanlig urcool i oppfinnsomhetens tegn.

Før vi går videre, må vi vedgå en stor CD-synd. For to år siden skrev denne anmelder at Børretzen/Myhres «Noen ganger er det allright» var en fin plate, en nær, gammel venn, men at den neppe ville plage de såkalte hitlistene. Huff!

Børretzen framstår klarere i sitt budskap på «Vintersang». Han har enormt mye på sitt tresnekkehjerte. Dog uten at han vifter med en eneste pekefinger.
Odd fra Tønsberg er en mester i relativt sjølskutte bisetninger. En satirisk visepoet som veit å bruke det eneste brukbare våpen vi nordmenn har: språket.

Børretzen snakker som vanlig med syngende barytonbokstaver. Han er den tredje og kanskje mest rustne herre av dem alle. Hør bare «Blues fra Oslo Ø» fra 1942-dagene...: «...hvit neger fra Grorud som hørte en blues før han visste hva en blues var./..arbe og slite, tjene lite og 25 øre for å drite...».

Med fare for å tråkke i sjølutlagte miner, vi håper denne blir en like stor radiogave som «Noen ganger er det allright». Melodist Lars Martin Myhre har nemlig gravd opp igjen en Balla-Jazzhus-slapp-rødvins-seint-på-natta-blues som kler teksten, som Børretzen kler Myhre, og vice versa.

Lytt nøye også til «Generalene», et generaloppgjør med både en Haakon Lie og andre som fortsatt er den kalde krigens trofaste tjenere. Eller du kan lene deg tilbake for å skjønne «Mormor», som aldri hadde sett en neger i levende live, eller ta en sambatår på «Plaza Mayor».

Til slutt sovner vi ikke av «Vuggesang» fordi Carl I. Hagen stirrer deg inn i de fordømte fordommene.