KONTROVERSIELL: Lawrence ble mest kjent for den sensurrammede romanen «Lady Chatterley's lover» (1927).
KONTROVERSIELL: Lawrence ble mest kjent for den sensurrammede romanen «Lady Chatterley's lover» (1927).Vis mer

Vintersport «førte menneskesjelene inn i det hinsidige»

Etterlengtet oversettelse av den erotiske dommedagsprofeten - og fascisten? - D.H. Lawrence.

ANMELDELSE: For en merkelig roman! Og for et besynderlig fenomen. Det har tatt over 90 år å få D.H. Lawrences roman «Kvinner som elsker» oversatt til norsk. En bok som kanskje er hovedverket til en av det forrige århundrets mest betydelige diktere. Hvorfor er det slik? Oversetteren Peter Fjågesund gir et bidrag til forklaring i sine usedvanlig kunnskapsrike og velformulerte forord, etterord og noter både til denne boka og til «Regnbuen», som han oversatte for to år siden. Han har også utgitt boka «The Apocalyptic World of Lawrence» (1992).

Blodets hvisken Kort sagt kan man si at Lawrence var en kontroversiell forfatter, som både litterært, politisk, religiøst og erotisk gikk sine helt egne veier. Hans image var ikke spiselig for ledende formidlere av utenlandsk litteratur i Norge, for eksempel Sigurd Hoel.

Ikke fordi han flere ganger kom i klammeri med engelsk rett på grunn av sine seksualskildringer, mest kjent i tilfellet «Lady Chatterlys elsker» (1927).

Snarere fordi han var en sterk motstander av det moderne samfunnet, til de grader at hans oppfatninger kunne tolkes som en form for fascisme.

Denne typen holdninger var ikke det eneste som gjør det nærliggende å sammenligne ham med Knut Hamsun, noe Fjøgesund er inne på. Både Hamsun og Lawrence var naturdyrkere og ekstatikere som forsøkte å få ord til å uttrykke «blodets hvisken og benpipenes bønn». Begge skildret mennesket som et omskiftelig vesen, med en flimrende identitet. Men Fjågesund sammenligner også Lawrence med den Tarjei Vesaas som skrev «Det store spelet» (1934) og med Edvard Munch, som malte med brede, tjukke, grove penselstrøk.
Ideene vrimler «Regnbuen» (1915) forteller i det ytre om en nordengelsk gruvearbeiderfamilie gjennom flere generasjoner. «Kvinner som elsker» (1920) er en fortsettelse, opprinnelig en del av samme, digre roman. Den dveler ved slektens nyeste ledd, de to søstrene Ursula og Gudrun.

Sentralt i handlingen er deres kjærlighetsforhold til henholdsvis læreren Rupert og gruvedirektøren Gerald. Samtidig er boka en eksplosiv idéroman, der diverse tendenser i samtida stadig blir slaktet og hyllet, diskutert og holdt foredrag om.
Frodig film Men det er umulig å sette denne romanen i en litterær bås. Den er både moderne og tradisjonell. Den er fullstendig annerledes enn romanene til britiske modernist-guruer som Virginia Woolf og James Joyce, samtidig et steg videre fra forløpere som Thomas Hardy og Joseph Conrad.

Som Fjågesund skriver, kan Lawrence være irriterende med sine kaskader av oppfatninger, sine gjentakelser og sin mangel på struktur. Men kjedelig er han ikke.

Det var heller ikke Ken Russells filmatisering av «Kvinner som elsker» (1969), med Glenda Jackson (som fikk Oscar), Jennie Linden, Alan Bates og Oliver Reed i hovedrollene.

SPENNINGER: Forholdet mellom Gudrun (Glenda Jackson) og Charles (Oliver Reed) er alt annet enn enkelt.
SPENNINGER: Forholdet mellom Gudrun (Glenda Jackson) og Charles (Oliver Reed) er alt annet enn enkelt. Vis mer

Jeg så filmen som tenåring, faktisk igjen og igjen, og ble dypt fascinert, sannsynligvis fordi Russell opptrådte som en åndsfrende av Lawrence. Filmen var full av ekstase og store vyer, av fantastiske opptrinn, naturdyrking, impulsivitet, av nakne mennesker som elsket og sloss, og til slutt — undergang og død.

Lesning av boka viser hvor trofast Russell har vært mot teksten, samtidig som han formidler synet på mennesket som en eruptiv kraft, et vesen fylt med uberegnelighet og visjoner.

1969-versjonen kommer godt ut av det sammenlignet med en betydelig mer traust BBC-serie fra 2011, som nylig er utgitt på DVD i Norge. Der blir handlingen presentert mer som en avansert såpeopera. Av en eller annen grunn har man også latt den avsluttes i et ørkenområde i Afrika, snarere enn i Alpene, dit både Lawrence og Russell lar teppet gå opp for siste akt.
En budbringer? Alpelandskapet er også i pakt med bokas univers. Gerald, industriherren som rammes hardest når han ikke klarer å takle tilværelsen, blir tidlig skildret som «en av disse forunderlige hvite nordlige demonene, fullbyrdet i det destruktive ismysteriet. Og var han skjebnebestemt til å forgå i denne kunnskapen, dette iskunnskapens ensporede forløp, døden i form av fullkommen kulde? Var han en budbringer, et varsel om den universelle oppløsning i hvithet og snø?»

Teksten er full av slike store ord. Når Gerald overtar familiebedriften, er det ikke bare snakk om å rykke inn på et nytt kontor. «Han hadde livsoppgaven foran seg nå, å bygge ut over jorden et stort og fullkomment system hvor menneskets vilje strømmet jevnt og uhindret, tidløst, som en bevegelig guddom.»

Vitalisten Geralds sterkeste motstander blir etter hvert en kortvokst, kynisk, homofil, tysk billedhogger, som spår at sivilisasjonen vil gå til grunne hvis ikke industri og kunst går opp i en høyere enhet. Arbeidet vil ellers bli så «heslig» at arbeiderne «heller vil sulte».
Mann og kvinne Å bokstavtolke eller rive symboler ut av slike formuleringer, ville være å slippe lufta ut av Lawrences prosjekt. Paradokser, vidløftigheter og himmelstormende formuleringer er en del av hans poesi. Hans særegne språk strømmer både gjennom dialoger, essayistiske innslag og de mange naturskildringene boka byr på. Ikke minst er han en mester i å dissekere spenningene mellom kvinne og mann, både de fysiske og de sjelelige.

I det kvinnelige, hos begge kjønn, fins det et håp i Lawrences tankeverden. På mange måter tilhører Lawrence den fortapte generasjonen etter den første verdenskrig. Han så klare sammenhenger mellom industrisamfunnets vekst og krigens brutalitet. Han var selv pasifist, noe som ikke var spesielt populært i England.

På et visst tidspunkt ble han og hans tyske kone Frieda (en slektning av krigshelten «den røde baron» von Richthofen) mistenkt for spionasje. Siste delen av livet vandret de to som hjemløse omkring på kloden; i Europa, Asia, Australia, Mexico og USA, inntil Lawrence døde av tuberkulose, bare 44 år gammel. Åndelig var han vel en borger av verden, for ikke å si kosmos.
Snø og is Lawrence skriver med stor innsikt om vintersport, en virksomhet som «førte menneskesjelene inn i det hinsidige og et ikke-menneskelig fravær fra tyngdekraft og vekt og evig snø og is». Geralds øyne blir «harde og underlige, og når han la i vei på ski, var han mer som et mektig, skjebnesvangert sus enn et menneske, med de spenstige musklene i en fullkommen, svevende flukt, kroppen fremskutt i en rendyrket bevegelse, uten tanke, uten sjel, jagende frem langs én fullkommen akse».

Det er så man kunne ønsket at Lawrence var femmilskommentator i NRK.

Vintersport «førte menneskesjelene inn i det hinsidige»

Boka når sitt høydepunkt i Ruperts tanker om framtida, og da snakker vi ikke om neste uke, men en epoke der Gud uten å blunke ville avskaffe mennesketheten dersom «den kom inn i en blindgate», og frembringe «en annen skapning, høyerestående, mer vidunderlig, en eller annen vakrere rase, som kunne videreføre legemliggjøringen av skapelsen. Spillet tok aldri slutt. Skapelsesmysteriet var uendelig, ufeilbarlig, uuttømmelig for alltid».

Hvis dette lyder som mystikk, er det riktig. Lawrence var en mystiker og en grubler, men uten noe ferdig system. Først og fremst var han kunstner, og en roman som denne rommer så store dyp som leseren er i stand til å ta innover seg.

Det er all grunn til å bejuble Peter Fjågesund og Bokvennen Forlag for å ha komplettert D.H. Lawrence inn i norsk oversettelseslitteratur, og det på en usedvanlig lesbar og innsiktsfull måte. Grubleriene til Lawrence og hans skepsis til det såkalte «framskrittet» står seg i et nytt årtusen, for å si det slik.

SELVPORTRETT: Alan Bates som Rupert Birkin og Jenny Linden som Ursula i Ken Russells versjon av «Women in Love». Birkin blir av mange betraktet som D.H. Lawrences alter ego i romanen.
SELVPORTRETT: Alan Bates som Rupert Birkin og Jenny Linden som Ursula i Ken Russells versjon av «Women in Love». Birkin blir av mange betraktet som D.H. Lawrences alter ego i romanen. Vis mer