Vinyl-huer

- Når man er ung, liker man musikk som «kicker ass». Når man blir eldre, er man hypp på å sjekke litt mer voksne vibber, sier gitargud og åndelig leder Knut Schreiner mens han blar seg gjennom rockhistoriens psykedeliske irrganger.

Gutta fra Harestua har forlatt 60-tallet og vokst inn i en sjanger av fordums 70-tallsmonstre med midtskill, hockeysveis og pornoskjegg.

- Når vi er ute og turnerer, blir det ofte krangling om hva vi skal høre på i bussen. Ungdomsrock eller voksenrock, som det heter.

- ???

- Altså, ungdomsrock er musikk som er litt knullete . Voksenrock er for folk som har et mer lidenskapelig forhold til musikken, forklarer han.

- Og du selv?

- Voksenrock, selvsagt.

SCHREINER DUKKER LETT brydd ned i platehavet. Kommer til overflaten igjen med The Allman Brothers.

- Tom Skjeklesæther (tidligere redaktør i Beat - Red.anm.) sa at «Filadelfia» hadde et gitarriff fra The Allmann Brothers. Men jeg har aldri hørt dem, sier gitaristen.

Aller nådigst får vi sette den på.

Og mens The Allman Brothers gjennforenes på Ringstrøms Antikvariat, har Kåre Joao Pedersen kommet over noe han antar må være et varp: Buddy Miles - «live» og greier - fra enogsøtti. I forgrunnen av et særs pårøykt lanskap bestående av psykedeliske vulkaner i oransje, rød og lilla-toner, sitter Jimi Hendrix' gamle trommeslager med historiens største afrosveis bak et trommesett av Godzilla-dimensjoner. Slikt inspirerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OM TRE UKER slippes deres andre album «Long Day's Flight 'till Tomorrow». Selvsagt med egen vinylutgave og dertil matchende bonusspor.

Mellom hendene til Anders Møller ligger et perfekt eksemplar av T-Rex' ubestridte klassiker «The Slider» fra 1972. Og ikke nok med det. Perkusjonisten har funnet Crosby, Stills, Nash & Youngs «Deja Vu»-album fra 1970.

- Denne hørte vi masse på i studio mens vi spilte inn den siste plata. De har mye perkusjon og akustiske gitarer, men også ordentlige komposisjoner med vakre akkorder. Det liker vi, sier Knut Schreiner.

The Allman Brothers har måttet vike plassen på platespilleren til fordel for Buddy Miles, som viser seg å være på totaltripp i trommeuniverset. Selv Kåre synes det blir i meste laget. Dag Gravem, derimot, har fått bingo.

- Dette er Ian og Sylvia Tyson, sier bassisten gledesstrålende.

- Unnskyld?!

- Ian & Sylvia Tyson. En kanadisk folkduo. Ja, de var store før Neil Young kom til Toronto. De hadde en svær countryhit, og plata er produsert av Todd Rundgren som Kåre & The Cavemen er store fans av...

Klenodiet har helt ubemerkelig glidd over i Knut Schreiners langlemmede gitarhender. Sjefen nikker anerkjennende:

- Todd Rundgren hadde et garasjeband som het The Nazz, som minner litt om oss. De ganske bra ut også.

DET VAR IKKE BARE The Nazz som tok seg godt ut i gullalderen. Anders har kommet over et panserkupp. Foran ham sitter en halvnaken Cher overskrevs på en hest. «Half-breed» , står det med western-bokstaver over bildet. På baksida av coveret er Cher både sol -og månestråle. Rundt det vakre hodet flommer en stram bord av hvite høvdingfjær og i den duggvåte vaselin-eimen fra linsa ser hodepryden ut som den reneste glorien. Ave Maria.

- Hun ser nå bra ut i indianerantrekk, da. Jeg er glad i Cher, jeg, sukker Anders, uten å ta blikket fra squaw'en et sekund.

- Æsj, hun er for gammal, konkluderer Knut.

Han har øyne overalt, og snart lander de hos Per Øydir, siste tilskudd hos de psykedeliske huleboerne. 21-åringen ser ut som om han spiller i The Yardbirds, men trakterer keyboardet så man skulle tro han var stand-in for Ray Manzarek i The Doors.

- Dette er den feiteste liveplata som er laget noensinne, sier nykomlingen.

Resten av bandet ser mistenksomt ned på «The Hep Stars - On stage».

- Og forøvrig spilte Benny Anderson fra Abba der, sier Per.

MEN BANDET ER OPPTATT på andre kanter. Dag har funnet en skive med James Taylor som formerlig stråler av 80-tall; dressjakka hans flagrer i fønvind når han snur seg mot mot fotografen. Og det beste av alt; øverst i høyre hjørne står det håndskrevet et navn med kjeitete blyantbokstaver: JØRN HOEL.

- He-he.

En lett fnising på den gamle eierens bekostning brer seg i Ringstrøms lokaler, før bandet samles over en tysk psykedelia-samler med et cover som kan brettes ut hele åtte ganger. «Hallucinations - Did You Ever Take A Trip» skriker budskapet.

- Trenger man spesielle droger for å lage ekte 70-talls psykedelia?

Det blir stille i forsamlingen. Blikk veksles.

- Dag har aldri prøvd dop i hele sitt liv, prøver Kåre.

- Det er ikke dop det handler om. Enten så er du et groovy menneske. Eller så er du ikke, retter Knut.

HAN ER SVAK FOR gamle soundtracks, og er mer opptatt av å ha funnet albumet fra 70-tallsfilmen «Convoy».

- Vi er ikke redd for å avsløre at vi bruker gamle ideer. Men vi kuler'n litt mer denne gangen. Nå har folk respekt for Kåre & The Cavemen og tar oss seriøst - i motsetning til forrige gang. Dessuten har vi laget en oppfølger nå, og det har ingen av oss gjort før. Det gjør at vi legger mer press på oss sjøl og kommer tettere sammen. Det er bra for bandfølelsen, forklarer Knut.

- Skjønner. Men er folket klar for psykedelia?

- Vet ikke. Men jeg tror folk er klare for en ny plate med Kåre & The Cavemen.