Foto: Daniel Mikkelsen
Foto: Daniel MikkelsenVis mer

Anmeldelse: Violet Road - «Lines Across Light»

Violet Road trenger å rydde litt

Tromsøbandet vil for mye på en gang.

«Lines Across Light»

Violet Road

3 1 6

Pop

2018
Plateselskap:

Apollo's Place / Border Music

«Det skorter altså ikke på kompetansen, men litt ryddearbeid hadde nok tjent brorparten av låtene»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Selv om de akkurat har hatt et års pause, har ikke brødregjengen Rundberg og makker Kjetil Holmstad-Solberg ligget på latsiden det siste tiåret. Seks plater på litt flere år er ikke hverdagskost i dagens pop- og rocksfære. Men bobler det over i låtskriverhjertet, så er vel ofte den beste løsningen å la det stå til.

Tromsøbandets lettsalte og humørfylte folkpop har vist seg å være en vinner i konsertsammenheng og kvintetten som nå har blitt kvartett har de siste årene vært et av de mest fremgangsrike livebandene her til lands.

På plate har det vært litt blanda drops. Noen ganger hakket for eklektisk for sitt eget beste - humørsvingningene har gjerne spent seg fra sprudlende folkrock, via gospelinnslag til stram 80-tallsinspirert synthpop. Det er ikke noe galt i være mangefasettert eller trekke veksler på forskjellige retninger, men av og til kan det bli vanskelig å se det store bildet.

«Lines Across Light» er i så måte en relativt fattet affære. Den svirrer ikke like mye hit og dit som enkelte av forløperne, selv om det fleste av elementene man forbinder med bandet fortsatt er der - men tar litt av alt og putter i den store gryta. Åpningslåten «Keep On Running» flesker til med klassiske Morten Harketske vokalklanger, rytmelooper og en gråtende gitar langt i det fjerne. Litt som det blafrende Nordlyset gjengen har hatt som bakteppe gjennom mesteparten av livet.

Det låter stort og melankolsk, men samtidig oppløftende. Noen som er felles for mye av materialet - brorparten av sangene ligger i saktegående, storslagne og melankolske leiet. «Monument», et tidlig høydepunkt, låner klimpreintroen fra Radioheads «No Surprises».

«Everybody Sometimes» bryter i så måte litt ut av det løpet som er lagt så langt med sine funky rytmer og dansbare tempo. I denne konteksten kjennes den litt rar og malplassert.

Selv om det er mye godt håndverk her, har plata et kommunikasjonsproblem. Det er veldig vanskelig å komme under huden på låtene. Enkelte fremstår nærmest som ugjennomtrengelige i all sin (noen ganger) overproduserte prakt. Det er mye som skal fordøyes og da er behovet for det magiske «hooket» større enn noen gang. Det er vanskelig å finne det her - «Driving On», «All Is Over» og «Keep On Running» må ha meg unnskyldt for generaliseringen.

Det skorter altså ikke på kompetansen, men litt ryddearbeid hadde nok tjent brorparten av låtene.