Vipp - og glipp

Baksideteksten på denne boka påstår at disse novellene vil føre oss «ned i et feminint mørke».

Dette gir meg det samme ubehaget som når noen sier at en bok handler om «en kvinne i bevegelse». Det er det samme ubehaget som jeg får når jeg tenker på denne vitsen: «Vet du hvorfor kvinner har bein? For at de ikke skal dra slim over gulvet.»

Det er noen som forsøker å fortelle oss at kvinner også har bein. At kvinner også kan bevege seg. Som menn? Det er noen som forsøker å fortelle oss at kvinner også har et mørke. Og at det er et annet mørke enn det de andre bærer med seg. De andre, det må være mennene, det. Men har vi noen gang hørt om «en mann i bevegelse»? Eller et mandig mørke?

Tenk deg slike merkelapper på for eksempel Dag Solstads bøker. Det ville vel gitt en morsom effekt. Men her er det ikke mye morsomt. For det med jenter og kvinner og sånn, det er visst trinnet før , det. Trinnet før en kommer til det ordentlige alvoret, de allmennmenneskelige problemene, de eksistensielle spørsmålene. Først må vi dukke ned i det feminine mørket, så får vi håpe at vi kommer ut på den andre siden. Slik at vi kan delta på den egentlige festen, snakke om de egentlige spørsmålene.

Vrangviljer

Så la oss stige ned i mørket. Og prøve å ikke la ergrelsen over forlagenes vaskesedler prege lesingen. Noe som ikke er lett, bare så det er sagt. I Kjersti Wolds novellesamling fins mye sunn opprørsvilje og trass. Noe som godt kan skape et dystert kjellerrom i mennesket dersom det ikke får slippe fram. Men jentene og kvinnene i Wolds noveller er prinsesser som skal bli dronninger, og de slipper dyrene opp fra kjelleren, de lufter hulrommene. De setter seg på bakbeina, eller vet i hvert fall når de burde gjøre det. Mørket, hvis det er et mørke, ligger ikke her. Men det låser seg gjerne der trassen innenfra møter kravene utenfra, og i denne spenningen vipper de fleste av bokas noveller. Det som sitter igjen etter endt lesing, er skildringen av vrange jenteviljer. Og novellen «Nedstigningen» sitter ekstra godt. Kjernefortellingen her, om den erotiske oppvåkningen som rammer både mor og datter når det flytter inn en mannlig hybelboer, er både rå og øm, sår og humoristisk. I de øvrige novellene, særlig de som skildrer voksne kvinner, blir vippepunktet skeivt, og novellene faller. For de voksne kvinnene er fremdeles bare opprørske jentunger, nå plassert inn i mer komplekse situasjoner. Det følger ingen innsikt etter utblåsningene.

Fjernhet

Prinsessen sier nei, og det er det. Fortrengning er ikke problemet her, men heller måten det fortrengte kommer til syne på. Som utbrudd som ikke blir noe egentlig opprør. Dette er interessant i seg selv, men blir ikke godt nok sett og utviklet.

Novellene er teknisk gode, dyktig bygd opp. Dramaturgien fungerer, Wold vet hvordan hun skal la historien utspille seg. Men selv om novellene er forsøkt gjort aldri så kroppslige, sanselige og billedrike, er de fjerne. Det er kanskje først og fremst i språket denne fjernheten ligger. For språket klatter og klabber, det er forsøkt ladet men forblir likevel kaldt, det når ikke fram til personene og hendelsene som skildres. Noen steder er bildene og metaforene ubehjelpelige, de dekker ikke, favner ikke det de vil beskrive. Andre steder er de for voldsomme, og kveler teksten.

Kjersti Wold har gitt ut to voksenbøker før, romanen «Sarahs stemme» og novellesamlingen «Andre steder». Bøkene har fått mye ros. Forfatteren skildrer først og fremst kvinners seksualitet, og som kvinnelig anmelder burde jeg muligens bejublet dette. Når jeg ikke gjør det, er det kanskje fordi jeg ikke ensidig betrakter kvinnelig seksualitet som et «mørke». Men fortellingene når heller ikke fram til meg gjennom språket. For når språket først når en, spiller det faktisk liten rolle hva som fortelles, da er det uvesentlig om det foregår i lys eller mørke, eller om det utgir seg for å være mandig eller feminint.

BRIT BILDØEN