Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Virkelig debatt

Hvordan ser den gode politiske romanen ut?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«SNURP IGJEN SMELLA,

Renberg. Du maser som et lokomotiv.» Det er meldingen Aage Borchgrevink gir forfatterkollega Tore Renberg i siste utgave av litteraturmagasinet Vinduet.no. Konfliktlinjen finner vi igjen i Aslak Nores kritikk av Steffen Sørums romantiske «virkelighetslengsel» i tirsdagens Dagbladet og Sørums svar i dagens avis. Er Renberg og Borchgrevink representanter for to ulike litteraturfløyer innenfor samme generasjon?

Borchgrevink liker ikke Renbergs «Mannen som elsket Yngve» (2003) og skriver at den «flakser ubehjelpelig avsted fra 1990 til 2003 som en overvektig kalkun i et altfor trangt bur».

Men egentlig handler det om noe mer grunnleggende: Hvordan skal vi forstå 1990-tallet og tida vi lever i?

Borchgrevink utga «Arkivene» for tre år siden. Den er et ambisiøst forsøk på å forstå Europa etter Murens fall. Der Renberg slipper følelsene løs og skriver ut hele sitt engasjement, beholder Borchgrevink den kjølige avstanden. Når Renberg skriver om «vi», mener han de unge i Norge. Når Borchgrevink skriver om «vi», mener han minst hele Europa, inkludert Øst-Europa. Begge er opptatt av «virkeligheten», men skiller lag på spørsmålet: Hva skal til for å skrive den virkelig gode politiske romanen? «Det finnes politiske ambisjoner blant unge forfattere i dag, og det er kanskje derfor Renberg synes å ha tittet grundig i Hvem, hva, hvor fra 1990 mens han arbeidet med faktagrunnlag i denne boken. Men å ville være politisk er ikke det samme som å være det.»

MEN RENBERG

og Borchgrevink står ikke alene på hver sin kant. Borchgrevink har litterære slektskapsbånd med forfatterne John Erik Riley og Mattis Øybø, som alle gikk på Blindern sammen. Renberg tilhører, sammen med Karl Ove Knausgård og Lars Ramslie, en generasjonsfløy som utgikk fra forfatterskolene og miljøet rundt Universitetet i Bergen. Tidligere snakket man om Bø/Blindern-syndromet i norsk litteratur. Det er ikke sikkert det fortsatt gir mening.