Samtidig viser den hvor nødvendig det er å bestemme arten av disse to størrelsers tilstedeværelse i litteraturen før man kan tale om en allmenn tendens.

Gud blir tatt for gitt i «Like sant som jeg er virkelig» - i alle fall av jeg-fortelleren, den unge psykologistudenten Johanne, som bor alene sammen med sin mor for å kunne gjennomføre studiene så billig som mulig. Men det er likevel mulig å lese boka som en religionskritisk tekst i kulturradikal ånd, en tekst som viser hvilke negative følger gudsforholdet får for hovedpersonens personlighetsutvikling. Så nærliggende en slik lesemåte enn måtte være, forekommer den meg likevel reduksjonistisk.

Tvetydig

Familiebåndene har en tvetydig funksjon i romanen på samme måte som gudsforholdet har det. Det er en temmelig amputert familie vi møter her - mor og voksen datter i et nærmest symbiotisk forhold, en mor som knytter datteren til seg ved å spille på hennes skyldfølelse, et velkjent forhold i og for seg, ikke minst i en tid som vår, hvor så mange barn har vokst opp alene med sine mødre. Mor- datter-forholdet er et motiv som er blitt endevendt i nyere norsk litteratur. Det har handlet om løsrivelse, om et oppgjør med den omklamrende morsskikkelsen. Der gjør også Ørstaviks roman, og som så ofte ellers forbindes det med et forhold til en mann.