Virkelighet i vranglås

Gud og familien skal visstnok være på mote igjen. Det har jeg fått opplyst gjennom flere anmeldelser og artikler i den seinere tid. På sett og vis bekrefter Ørstaviks siste roman riktigheten av denne påstanden.

Samtidig viser den hvor nødvendig det er å bestemme arten av disse to størrelsers tilstedeværelse i litteraturen før man kan tale om en allmenn tendens.

Gud blir tatt for gitt i «Like sant som jeg er virkelig» - i alle fall av jeg-fortelleren, den unge psykologistudenten Johanne, som bor alene sammen med sin mor for å kunne gjennomføre studiene så billig som mulig. Men det er likevel mulig å lese boka som en religionskritisk tekst i kulturradikal ånd, en tekst som viser hvilke negative følger gudsforholdet får for hovedpersonens personlighetsutvikling. Så nærliggende en slik lesemåte enn måtte være, forekommer den meg likevel reduksjonistisk.

Tvetydig

Familiebåndene har en tvetydig funksjon i romanen på samme måte som gudsforholdet har det. Det er en temmelig amputert familie vi møter her - mor og voksen datter i et nærmest symbiotisk forhold, en mor som knytter datteren til seg ved å spille på hennes skyldfølelse, et velkjent forhold i og for seg, ikke minst i en tid som vår, hvor så mange barn har vokst opp alene med sine mødre. Mor- datter-forholdet er et motiv som er blitt endevendt i nyere norsk litteratur. Det har handlet om løsrivelse, om et oppgjør med den omklamrende morsskikkelsen. Der gjør også Ørstaviks roman, og som så ofte ellers forbindes det med et forhold til en mann.

Psykologistudenten tenner på en kantinemedhjelper i SV-kantina, og det utvikler seg raskt til et seksuelt forhold, Johannes første, og denne forelskelsen eller erotiske besettelsen aksentuerer som ventet de latente spenningene mellom mor og datter. Moren setter seg mot forholdet, men vel så viktig er datterens egen, indre motstand mot det. Selv oppfatter hun det også som en trussel. Samlivet med moren er nemlig en meget viktig del av hennes livsprosjekt - både i praktisk og emosjonell forstand. Hun vil i bunn og grunn samlivet i like høy grad som moren. Derfor føler hun seg grunnleggende splittet mellom mor og elsker. «Jeg ville dele kroppen min på langs,» heter det mot slutten av romanen, «gi mamma den ene delen og Ivar den andre, så kunne begge ha hver sin del og jeg kunne beholde ryggplaten som en liten flåte hvor jeg kunne krype sammen og la meg drive avsted.»

Tvil

Også på dette punkt sår teksten tvil om anvendeligheten av lesemåter vi har vent oss til å anlegge på bøker med et motiv av denne typen. Og det er nettopp denne uklarheten som gjør boka så leseverdig. Når vi tror vi har klart å holde forfatteren fast, vrister hun seg ut av vårt grep og peker nese til oss. Hvis Gud og familien er «in» igjen, skulle man tro at det hadde noe med en lengsel etter faste holdepunkter å gjøre, en forankring, et bånd - åndens og blodets. Slik er det, og på samme tid ikke, i «Like sant som jeg er virkelig».

Åpen

Komposisjonen er enkel, men effektiv. Den unge kantinemedhjelperen (som attpåtil er rockemusiker) har invitert Johanne til å dra sammen med seg til Amerika. Det er en åpen invitasjon, men aftenen før avreise har Johanne bestemt seg, pakker og gjør seg klar. Når hun skal begi seg ut av værelset neste morgen, oppdager hun imidlertid at døra har gått i vranglås. Hun tvinges til å bli på værelset, og det er i de timene som følger før moren kommer hjem, romanens nåtidshandling utspiller seg. Avslutningen virker kanskje litt skuffende enkel og åpenbar og står ikke helt i stil med den komplekse framstillingen av de indre hemningene som utgjør hovedtyngden av den mellomliggende tekst. Rent bortsett fra det vitner «Like sant som jeg er virkelig» om at Ørstavik er på vei til å etablere seg som en forfatter det er vel verdt å låne øre til. Fra bok til bok har hun utviklet en stadig mer stilsikker skrivemåte. Kanskje følte man seg som leser mer berørt av gjennombruddsromanen «Kjærlighet». Rent stilistisk rager imidlertid etter mitt syn årets roman enda et hakk høyere.