Virkeligheten bak realityen

«Heia Tufte!» og «Skaperen» legitimerer det nyliberale arbeidslivet

VI NORDMENN liker å tro at ritualer først og fremst er noe «de primitive andre» driver med. Samtidig er det slik at når vi våkner om morgenen, føler vi behovet for en riksavis og etter å ha inntatt middagsmaten skrur vi på en av de riksdekkende TV-kanalene «for å se hva som skjer». Det vi oppfatter som den felles norske virkeligheten defineres «der inne» - TV-apparatet er vår tids viktigste totempel. Realityprogrammer som Heia Tufte! og Skaperen fungerer som medieritualer og de legitimerer den nyliberale arbeidslivskulturens krav om teamwork og privat entreprenørskap. Ved å presentere denne virkeligheten som «spill», «lek» og «uskyldig moro», smugler de inn én logikk og én moral mens de tilsynelatende gjør noe helt annet. At vi opplever disse programmene som ren underholdning ble tydelig da dommerne i Skaperen fikk kritikk for å være hardhendte overfor enkelte deltakere. La oss ta Anne Kathrine Slungård på ordet da hun til Dagbladet svarte på kritikken slik: «Hvis de tror at verden der ute er snillere enn TV-juryen, ja da vil de få ubehagelige opplevelser seinere».«Det som skjer» er at en brutal samfunnsform og arbeidslivskultur omskrives, forskjønnes og presenteres som legitim, naturlig og uunngåelig. Hva skal man ellers kalle et system som krever kontinuerlig lojalitet, overvåking og ekstern veiledning av sine arbeidstakere, til og med i privatlivets dypeste sfærer - ofte formulert som «selvhjelp»? Et system som krever av de samme menneskene at de godtar usikkerheten og kortvarigheten i arbeidsmulighetene som det tilbyr, for ikke å nevne overarbeid og underbetaling?

HEIA TUFTE! var en av fjorårets største norske TV-suksesser. Dramaturgisk lå den et sted mellom et overgangsritual og Ingebrigt Steen Jensens fortelling om arbeidsteamet som er på vei mot Ona fyr - der nettopp fotballaget var en av de helt sentrale metaforene. Som seere ble vi presentert for et sett rigide typer som skulle settes på prøve; en prøve som er typisk i nyere norsk arbeidsliv: omstilling med korte tidsfrister, en side av det som kalles «livslang læring». Gikk dét kunne de tas inn som fullverdige medlemmer av den norske kulturen, av nasjonens anerkjente symbolske fellesskap. Det viktige var ikke at de vant over Vålerenga, men at enhver tvil om at de hadde den eneste rette innstillingen ble feid til side.Nå vet vi at det skjedde, men spenningsmomentet lå den gang i om én eller flere av Tuftene ville miste omstillingsviljen og falle ut av form; til et mørkt hav fylt av sukker, fett, tobakk og med Ona Ni som eneste perifere redningsøy. De besto prøven og «folket» tilbydde Tuftene sex per sms - en slags endelig bekreftelse på deres nye status som levedyktige samfunnsmedlemmer. Inntil videre.Tuftene gikk fra å være «dårlig integrerte nerder» til å bli det «normale norske arbeidstakere flest» forventes å være: fleksible. Heia Tufte! viser oss de strenge disiplinære kreftene som for tiden skaper orden i rekkene under den nye globale kapitalismekulturen.

«AS NORGE MÅ leve av noe de neste hundre årene også, og det er gründerne som driver oss framover!», sier Slungård i Skaperens åpningssekvens. De mange høyreiste fanene som markerer utkanten av Skaperen - territoriet piskes stramme av kompromissløse utrop fra dommerpanelet. Skaperen må ses som et tilsvar til det samtidige moralske kravet om at alle nordmenn kan og bør bli mer kreative og foretaksomme individer. Kravet kommer med nyliberalismen, men ideologien har sin opprinnelse i nyere organisasjonsfilosofi og i enkelte former for humanistisk psykologi, for å ta kortversjonen. Arbeids- og inkluderingsministerens «de må komme seg opp om morran» er ett uttrykk for denne ideologien, finansministerens opptreden i selvhjelpsboka «Jakten på det kreative mennesket», et annet. Nyliberalismen er blitt til sunn fornuft og den opererer uavhengig av den politiske høyre - venstre aksen. I samtidens Norge framstår diskusjoner om politiske og økonomiske styringsstrategier mer som relativt intense familiekrangler heller enn grunnleggende ideologiske debatter. Forskjellen ligger ofte i at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil ha lovfestet retten til et følsomt dikt, en god kopp te og en varmende klem som kompensasjon for brutaliteten nyliberalismen fører med seg. Takten i tanken er den samme.

SPØRSMÅLET SOM må stilles er: hvilke mennesker får ikke plass i dette AS Norge? Svar finner vi i TV2s største reality-satsing, Skaperen .Rusket i maskineriet kan beskrives slik: De er ikke i stand til å omsette seg selv i penger, å selge seg inn på markedet - det vi kaller å være «pro-aktive». De smiler ikke hele tiden, er ikke «autentisk lidenskapelige» overfor jobbprosjekter og gir heller ikke nok av «seg selv» på arbeidsplassen. De våger derimot å utfordre markedets og ekspertisens absolutte autoritet, og de åpner opp for å rette kritikk mot systemiske overgrep - ikke bare mot egen personlighet og biografi, slik nyliberalismen oppfordrer til. Her er ett eksempel på hvordan dommerpanelet reagerte på en systemkritiker, den såkalte «klageren»: «Du sier at det er grunn til å være misfornøyd? Nei takk! Du driver med tøv!!», svarte Slungård. Vollvik fortsatte: «Skaperen skal stå for noe positivt, det skal ikke få folk til å klage». Dommerpanelet uttalte enstemmig at «dette var legemliggjøringen av et bortskjemt folkeslag som sitter i sofaen og syter!».

DET SNAKKES om at nordmenn klager så mye, jeg er kritisk til dem som mener at dette nødvendigvis representerer et «problem». For hvem? Det interessante her er imidlertid at dommerpanelets svar er representativt for den nye tankegangen, som utelukkende svarer deg med «ta og se på deg sjøl». Vi skal være ganske forsiktige med å tro at det ikke finnes grupper i Norge som faktisk burde ha rett til å klage. Vi er i ferd med å frarøve dem denne hevdvunne retten. Norge er fortsatt et klassesamfunn og Skaperen legitimerer framveksten av en ny norsk underklasse: marginaliserte arbeidstakere som tvinges til å starte for seg selv og som ender som ulykkelige gjeldsslaver. Gründeren er blitt framtidsorienterte AS Norges fremste renhetssymbol: den som ikke evner «å skape» anses nå, for å bruke film - gründer Aksel Hennies betegnelse i den allerede nevnte selvhjelpsboka, som «en bakterie».

FOR DE FLESTE bakterier venter ingen halvhellig TV-kjendis med sjelelig balsamerende kamera, mikrofon og bakgrunnsmusikk når et foretak går i vasken. Virkeligheten er som regel langt mer brutal: den tilbyr ensomhet, svekket selvfølelse og fravær av identitet. Mennesker stirrende inn i TV-apparater fra samfunnets søppeldynge.Den britiske medieviteren Nick Couldry mener at de konkurranseorienterte reality-programmene fungerer som et nyliberalismens «hemmelige teater», en egen scene der dype samfunnsmessige problemer og motsetninger omskrives, forskjønnes og presenteres som legitime og uunngåelige. Etter å ha sett nærmere på Heia Tufte! og Skaperen må jeg si meg enig.