GÅR NYE VEIER: Ingunn Økland, kritiker i Aftenposten, lanserer hittil ukjente metoder i litteraturkritikken.
GÅR NYE VEIER: Ingunn Økland, kritiker i Aftenposten, lanserer hittil ukjente metoder i litteraturkritikken.Vis mer

Virkeligheten er en slu jævel

Og hvem skal sjekke «uvirkelighetslitteraturen»?

Kommentar

Med sine nyskapende metoder for litteraturkritikk har Aftenposten satt begrepet «virkelighetslitteraturen» på dagsorden for alvor. Kritikkens oppgave, slik den praktiseres av hovedanmelder Ingunn Økland, er ikke bare å vurdere om verket man anmelder, holder mål som litteratur. Andre og større oppgaver påligger den som skal vurdere en roman, for eksempel Vigdis Hjorths nyeste bok «Arv og miljø», som er blitt prøvekluten for denne nye praksisen i vår største dagsavis.

Det gjelder å finne ut hvor mye av verket som er bygd på reelle erfaringer, altså hendelser og konflikter forfatteren ikke har diktet opp, men hentet rett ut av selve livet. Hvis ikke forfatteren selv vil forklare seg om disse forholdene, må kritikeren sette hardt mot hardt. Aftenposten har gått til det skritt å bruke en metode man ellers stort sett kjenner fra avisenes nyhetssider, nemlig den undersøkende journalistikken. Nyhetsreportere settes på saken, går ut i felten og driver sitt detektivarbeid rundt romanens tilblivelse.

I en tid da mange bekymrer seg over at flere og flere aviser nedprioriterer bokstoffet og at kritikken derfor er i fare, bør dette være gode nyheter. Aftenposten trapper opp. Jakten på «virkelighetslitteraturen» har fått avisa til å forstå at anmelderiets oppgave er større enn man hadde tenkt seg. Den består ikke bare i å finne anmeldere som kan skille snørr og bart innen litteraturfeltet. De må også kunne finne ut hvem bartene tilhører og så videre. Først med en slik kunnskap kan dikterens innsats vurderes til fulle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå skal det sies at Ingunn Øklands nyskapende metoder hittil har møtt kraftig motstand. Men hun kan jo trøste seg med at dette gjelder de fleste pionerer. Det tar tid å slå igjennom med nye, revolusjonerende virkemidler innen et såpass tradisjonsbundet område som litteraturkritikk. Og her gjelder det først og fremst «virkelighetslitteraturen». Men hva er egentlig «virkelighetslitteratur»? Fortsatt er det mange som lurer på det.

Kan man tenke seg det motsatte? Altså «uvirkelighetslitteratur»? Kan man i det hele tatt stole på dikterne? Er det slik at en bok er «virkelighetslitteratur» hvis en forfatter hevder at det han eller hun har skrevet, er sant? Skal man ta slike utsagn for god fisk? Eller er det sånn at vi anmeldere også i slike tilfeller må hente inn et team fra nyhetsavdelingen for å sjekke saken? Kanskje en bok som blir påstått å handle om virkeligheten, egentlig bare er rent oppspinn. Eller omvendt? Som det heter: «Det er aldri for seint å juge på seg en ulykkelig barndom.»

Dette er med andre ord ikke så enkelt som mange tror. Virkeligheten er en slu jævel. Når man tror man har taket på den, vrir den seg unna som en ål. Det fins jo til og med de som påstår at virkeligheten ikke lar seg skildre i det hele tatt. At liv er liv og skrift er skrift. Og at de to aldri skal møtes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook