Krim

- Virkeligheten er mer makaber enn krimbøkene

Flere med bakgrunn fra politiet skriver krim fra eget miljø, og de er alle enige om én ting:

SKRIVER KRIM FRA POLITIMILJØ: De bruker alle bakgrunnen fra politiet i sine krimbøker. Fra venstre: Hanne Kristin Rohde, Terje Bjøranger, Jørn Lier Horst, Eirik Husby Sæther, Filip Lundhaug og Bjørn Bottolvs. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
SKRIVER KRIM FRA POLITIMILJØ: De bruker alle bakgrunnen fra politiet i sine krimbøker. Fra venstre: Hanne Kristin Rohde, Terje Bjøranger, Jørn Lier Horst, Eirik Husby Sæther, Filip Lundhaug og Bjørn Bottolvs. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

- Jeg forsøkte en gang å skrive noe liknende det vi opplevde, og da fikk jeg beskjed av redaktøren om at historien ikke var realistisk. Det var for grotesk. Virkeligheten overgår ofte grusomhetene i fiksjonen, særlig når det er barn inne i bildet, sier Bjørn Bottolvs (73).

Den tidligere førstebetjenten ved Oslo politikammer var første politimann i Norge som begynte å skriver krimbøker fra eget miljø. Mens han ennå patruljerte hovedstadens gater, klekket Bottolvs ut historier om en fiktiv patruljerende politimann. Han ga ut sin første krimroman i 1999, og hans tiende kom i fjor høst.

Førstehåndskunnskap

Siden hans debut har flere med bakgrunn fra politiet tatt pennen fatt for å skrive grøssende historier fra skyggesiden av det norske samfunnet.

Det er en fordel med førstehåndskunnskap, mener forfatterne Dagbladet har snakket med.

- Etterforskerbakgrunnen er styrken i mitt forfatterskap. Det var det som gjorde at jeg slapp inn bak politisperringene, dit ikke så mange får lov til å bevege seg, sier Jørn Lier Horst, som kanskje er den mest kjente politimannen som har blitt forfatter.

Ekstreme situasjoner

– Gjennom politijobben har jeg møtt mennesker i ekstreme situasjoner. Det å stå ansikt til ansikt med andre menneskers sorg, sinne, frustrasjon og anger gjør noe med deg. Og det skaper en nerve i det man skriver, det blir nesten en slags true crime, sier han.

Hanne Kristin Rohde (57) sa i 2014 opp lederstillingen i Oslo politidistrikt for å bli forfatter og foredragsholder på fulltid. Også hun mener politibakgrunnen er en forutsetning for bøkene hun skriver.

- Hele min intensjon har vært å vise fram politiarbeid fra innsida. Jeg har hatt 25 år med research, uten at jeg visste at det var research. Nå er det spennende å bruke den kunnskapen i krimmens verden. Jeg oppfatter meg like mye som en formidler som en forfatter, sier hun, men legger til:

- Det er en fordel med kjennskap til politiet hvis man vil skrive politikrim, men skal man skrive en thriller er det ikke nødvendig. Se på krimdronninga Karin Fossum!

Flere med politibakgrunn

Forfatterne med erfaring fra politi- eller påtalemyndigheten legger ofte handlingen til eget arbeidsmiljø.

Terje Bjøranger (59), som er politiadvokat i Kripos og har ledet utlendingsseksjonen i Romerike politidistrikt, skriver krim basert på egen kunnskap om æresrelatert kriminalitet og menneskehandel. Filip Lundhaug (34) debuterer i disse dager med en psykologisk spenningsroman om fravær og tap.

- Da jeg begynte å skrive for alvor jobbet jeg i politiet med seksuelle overgrep. Jeg visste at det ville være en del av tematikkenn for romanen, har Lundhaug uttalt.

Eirik Husby Sæther (34) jobber som politietterforsker ved Krimvakta i Oslo, og gir ut romaner basert på sitt daglige virke. Erling Greftegreff (49) er politioverbetjent på Hønefoss politistasjon og skriver om en politimann som er ansatt samme sted.

Den korrupsjonsdømte eks-politioverbetjenten Eirik Jensen har dessuten gitt ut to krimbøker med en utradisjonell politietterforsker. Anne Holt kan også nevnes. Med sin juristbakgrunn er hun kjent for troverdig skildring av etterforskning og politiarbeid i sine bøker.

Parallell virkelighet

- Som ansatt i politiet får man tilgang på et kriminalitetsbilde og kontakt med en parallell virkelighet som eksisterer blant folk. Jeg begynte å skrive for å vise hva som faktisk skjer i samfunnet vårt, som et slags «skjult voksenopplæring». Man klarer ikke å få fram alt i en vanlig rapport, sier Terje Bjøranger.

Juristen, som er aktuell med sin tredje krim, denne gangen om kriminalitet mot barn, mener at en politibakgrunn gir merverdi for leseren.

- At historiene er basert på noe reelt, kan gjøre dem mer pirrende og skremmende enn en ren fiksjon. Det jeg skriver om, lever blant oss.

Få utløp

Eirik Husby Sæther begynte å skrive krim, bare 26 år gammel, for å få utløp for noe av alt det grusomme han så på jobb.

- Jeg har sett over 100 døde, og vanligvis er det lik som har ligget over lengre tid. Det er skjebner som ikke vanlige folk blir konfrontert med, og når man får fylt opp bagasjen sin med mange slike skjebner, former det et eget blikk, sier han.

- Jeg begynte å skrive i 2010, på dagen ett år etter at jeg hadde begynt i politiet. Jeg må vel ha hatt et behov for å få noe av det vi ser ned på papiret, man blir ferdig med det når man skriver.

Mer grusomt i virkeligheten

Flere trekker fram at det er stor forskjell på virkelighetens og bøkenes purker og skurker.

- I mye av krimlitteraturen er det veldig svart-hvitt, politiet er de snille og de kriminelle er de slemme. Men i virkeligheten er alt mer grått. Det er gjerne begått urett mot dem som er de «slemme» og politiet gjør feil. Det er en slags symbiose mellom politiet og de kriminelle, der det ene er med på å skape det andre, sier Husby Sæther, som er opptatt av å ha et kritisk blikk på egen etat i sine krimbøker.

Alle Dagbladet snakker med er enige med veteranen Bjørn Bottolvs i at virkelighetens krim er mer makaber enn litteraturens.

- Jeg har opplevd ting som etterforsker, som jeg ikke kunne skrevet, fordi det ikke er til å tro. En sak hadde for eksempel en voksen mann som voldtok sin egen bestemor og søstera si, forteller Jørn Lier Horst. Men, han mener også at seriedrap er overrepresentert i litteraturen.

- Et kunstverk

Husby Sæther poengterer det samme.

- Når for eksempel Jo Nesbø skriver om en drapsmann, er det han gjør ofte spektakulært, nesten som et kunstverk. Slike type drap har vi ikke hatt i norsk historie. Men ved de verste åstedene jeg har sett, er drapene ofte gjort i psykose. Det ser helt forferdelig ut, og verre enn det noen har klart å dikte fram.

Politimann Erling Greftegreff, som har gitt ut to krimromaner, mener det tidvis er forskjell mellom virkelighetens og bøkenes politiarbeid.

- Det ville blitt kjedelig for leseren å lese om en reell drapsetterforskning, siden arbeidet som legges ned er veldig detaljert og nitidig. I litteraturen havner etterforskerne i en livsfarlig situasjon minst én gang i løpet av en sak. Det der jeg glad jeg slipper. Det er ikke så mye action i virkeligheten, sier han.

- Men utviklingen i den virkelige kriminaliteten er blitt enda råere enn den beskrives i krimbøkene. Hadde man for eksempel skrevet om noe som liknet på Utøya-tragedien før det skjedde, ville ingen trodd på det.