TRØBLETE: De hyllede danske krimseriene «Broen» og «Forbrytelsen» er begge sentrert rundt den kriminelle mesterhjernen som orkestrerer intrikate, storslåtte forbrytelser ned til siste detalj. Alltid et hestehode foran selv de kløktigste politikvinnene, skriver Martin Bjørnersen. Bildet viser etterforsker Sarah Lund (Sofie Gråbøl) i sesong tre av «Forbrytelsen». 
Foto: Tine Harden / DR
TRØBLETE: De hyllede danske krimseriene «Broen» og «Forbrytelsen» er begge sentrert rundt den kriminelle mesterhjernen som orkestrerer intrikate, storslåtte forbrytelser ned til siste detalj. Alltid et hestehode foran selv de kløktigste politikvinnene, skriver Martin Bjørnersen. Bildet viser etterforsker Sarah Lund (Sofie Gråbøl) i sesong tre av «Forbrytelsen». Foto: Tine Harden / DRVis mer

Virkelighetens «mesterhjerner»

De kriminelle mesterhjernene er ren fiksjon. Det skumle er at vi har begynt å tro at de finnes i virkeligheten.

Nylig rullet den «aller siste» episoden av den danske krimserien «Forbrytelsen» over norske TV-skjermer. Dessverre med en åpen slutt som etterlater skaperne med gode muligheter til ta opp den nokså tynnslitte tråden på et opportunt tidspunkt. Serien har fått absurde mengder skryt, helt opp til norsk departementsnivå. Jeg deler ikke entusiasmen. Tredje sesong manglet ikke bare sjarme og spenning. Den manglet også noe annet, noe serien, merkelig nok, ofte har blitt hyllet for å inneha: Realisme.

Den var totalt fraværende i et plot sentrert rundt en velkjent konstruksjon: den kriminelle mesterhjernen. Han (for det er stort sett en han) som orkestrerer intrikate, storslåtte forbrytelser ned til siste detalj. Alltid et hestehode foran selv de kløktigste politikvinnene - disse kjerringene mot strømmen som har den ambivalente (anti)helterollen i både «Forbrytelsen» og, den like oppskrytte, «Broen». Selv om om Saga Norén var en adskillig mer interessant rollefigur enn Sarah Lund. Sannsynligvis fordi hun ble spilt av en langt bedre skuespiller.

Det var i hvert fall ikke takket være disse manusforfatterne som av til stadighet trekkes frem som potensielle forbilder for sine norske kolleger. For selve plotet i «Broen» var om mulig enda mer tåpelig, enda mer knotete, enn i tredje sesong av «Forbrytelsen». Også her sentrert rundt en nærmest allmektig, kriminell mesterhjerne. Men hvorfor sutrer jeg sånn over dette?

Det er ikke sutring. Det er faktisk noe så gammeldags som moralsk indignasjon.

For disse plotene har noen ytterst trøblete overføringer til virkeligheten - begge serienes mesterhjerner har nemlig som formål å endre hele samfunnsstrukturen. De vil røyke ut de dobbeltmoralske, korrupte og illegitime politikerne som styrer de skandinaviske samfunnene, og næringslivstoppene som i skjul trekker i trådene. Nå lever vi faktisk i et samfunn hvor en mann forsøkte seg på noe lignende i virkeligheten, for ikke veldig lenge siden.

Martin Bjørnersen
Martin Bjørnersen Vis mer

Men han var ingen mesterhjerne - for mesterhjerner finnes ikke i virkeligheten. Hovedårsaken til at en så spektakulær, kriminell, terroristisk handling lot seg gjennomføre var ikke gjerningsmannens intellekt eller hans kjølige planleggingsevne. Det var en kynisk vilje og evne til å bruke vold, langt utover det samfunnet var forberedt på. I ulykksalig kombinasjon med tilfeldigheter og inkompetanse som gjorde det vanskelig å stoppe aksjonen i tide, mens den pågikk. Og faktisk går disse elementene som oftest igjen ved kriminelle handlinger av en slik spektakulær størrelse - tenk bare på NOKAS-saken.

Det er ikke mange ukene siden en spaltist i Aftenposten kalte NOKAS-ranerne for «kreative». (Hvor kreativt er det egentlig å kopiere plottet fra Michael Manns «Heat», blir det fristende å svare i samme malplasserte tone). Og ennå husker vi alle politikilders og krimjournalisters mas om nettopp «mesterhjernen» David Toska. Enda mer forkastelig var det å se lignende retorikk fra våre største tabloidaviser, når ABBs påstander om en 22. juli-aksjon planlagt ned i minste detalj under en tiårsperiode ble viderebragt på førstesidene.

Det ubehagelige spørsmålet blir om vi har kjøpt myten om den kriminelle mesterhjerne. Ekstra ubehagelig dersom vi her opererer med et «vi» som, i tillegg til media, inkluderer både politiet og de kriminelle(/terroristene) selv.

Mesterhjernen er ingen nymotens konstruksjon, selv om den kanskje har vært ekstra synlig i senere tid. Mesterhjernen har sine forløpere i den mytiske verden, og man kan trekke parallellene så langt tilbake man orker. Men i en skandinavisk sammenheng er kanskje den guddommelige renkespilleren Loke ekstra interessant, særlig fordi han i år også figurerte som skurk i en av sommerens største amerikanske actionfilmer, «Avengers». Den moderne prototypen er Sherlock Holmes' erkefiende Professor Moriarty, som vi har fått gjensyn med i den lange rekken med tidsriktige oppdateringer av Holmes-historiene. Mesterhjernen er så etablert som arketype at selv barneunderholdningen kan tillate seg å leke med den, som for eksempel sjimpansen Mojo Jojo, med sin overdimensjonerte hjerne, i den animerte seriene Powerpuff Girls. (Forøvrig en mer troverdig, menneskelig og mangefasettert rollefigur enn samtlige andre som er nevnt her.)

Mest ubehagelig er kanskje denne arketypen når brukes i skildringer av virkelige kriminelle. Som i de populære, glorifiserende filmene om det eksepsjonelt brutale kronrasshølet Jacques Mesrine. Den franske bankraneren og kidnapperen skal ha startet sin karriere med å henrette fanger under frivillig tjeneste for det franske militæret i Algerie. Men Mesrine fikk alt i sin samtid et merkelig stempel som antiautoritær antihelt - dels gjennom hans egen kyniske bruk av en slags populistisk utgave av ytre venstres revolusjonsretorikk da han opptrådte i media.

Kan man finne et ekko av slike fatale misoppfatninger i måten våre hjemlige kriminelle omtales og behandles på? Har omtalen av ikke bare David Toska, men for eksempel også Veronica Orderud eller Varg Vikernes et ekkelt preg av den samme fascinasjonen, antiheltedyrkelsen? Slik dessverre også ABB dyrkes i de mørkere avkrokene av internett.

Et motstykke til slike skildringer, og en serie som virkelig fortjener å holdes opp som et forbilde nå som den store norske TV-serien etterlyses, er den svenske dramaserien om «Lasermannen». Altså den første svenske Lasermannen, den forvirrede politiske ekstremisten John Ausonius. Ausonius var sønn av immigrantforeldre fra Sveits og Tyskland, og næret en slik forakt for sin ikke-svenskhet at han endte opp med å plaffe ned uskyldige innvandrere med sitt lasersiktegevær. I Ausonius’ eget selvbilde var han t en kriminell mesterhjerne.Disse drapsforsøkene (og det ene drapet - hadde han vært en bedre skytter ville historien endt enda mer tragisk) var i hans hode en snedig plan for å avlede politiets oppmerksomhet fra en serie klønete bankran han begikk parallelt.

TV-serien fra 2005 har sine svakheter. Men den har også virkelig sjeldne kvaliteter. Få andre har som regissør Mikael Marcimain og hovedrolleinnehaver David Dencik fanget opp meningsløsheten ved slike kriminelle handlinger - og viktigere, retningsløsheten hos dem som begår dem. Det er en eksepsjonell TV-serie, basert på en så grundig og nitidig research, at det nesten er fristende å bruke et så misbrukt begrep som «autentisk». Det eneste eksepsjonelle ved John Ausonius derimot, var hans selvbilde og hans mangel på empati. Egenskaper han deler med langt de fleste av virkelighetens «mesterhjerner».

Vi må tenke mer og bedre over hvordan vi velger å skildre dem i fiksjonen. Men viktigere enn dette: Vi må slutte tvert med å fore disse forskrudde selvbildene i virkelighetens verden. Nå. Med en eneste gang.

Følg oss på Twitter