Virkelighetsfjern kulturanalyse

KJÆRLIGHET: Thorvald Sirnes har føyet et nytt punkt til listen over utslagene av europeisk kulturimperialisme, den romantiske kjærlighet (Dagbladet, 23. des. 2006). Vi tåler ikke at innvandrere gifter seg av andre grunner enn romantisk kjærlighet, en oppfinnelse fra 1600-tallets Frankrike som fortsatt dominerer vår kultur, selv om den er falsk og i bunn og grunn umulig.

Sirnes gjør ikke nærmere rede for hvordan denne ideen brukes til å tyrannisere innvandrerne og går heller ikke inn på det som for de fleste av oss står som de viktigste eksemplene på kulturkollisjonen, tvangsekteskapene og unge kvinners opprør mot familieautoriteten, som i flere tilfeller har ført til døden. Har disse kvinnene latt seg forville av våre ekstreme normer, og er budskapet at de bør bøye seg for fedre, brødre, onkler og andre kloke hoder? Eller er slike opprør snarere uttrykk for at vår oppfatning av kjærligheten ikke er så aparte som Sirnes vil ha det til?

DET FINNES flere teorier om «oppfinnelsen» av den romantiske kjærligheten. Ikke bare 1600-tallet, men også middelalderen er en sterk kandidat. På 1100-tallet gir Heloise i brev til sin tidligere elsker Abelard uttrykk for samme oppfatning av den romantiske kjærlighet som hos Sirnes: «Aldri har jeg... søkt noe annet hos deg enn deg selv (...). Likeså bør en kvinne vite at hun selger seg... når hun hos sin mann mer attrår hans gods enn ham selv». Kjærlighetsdiktningen i denne perioden har også vært sett som uttrykk for en grunnleggende ny følelse, men argumentene for dette er neppe sterkere enn for 1600-tallet. Slik diktning finnes i en rekke kulturer og perioder, helt tilbake til det gamle Egypt. Arabisk diktning er ofte regnet som kilden til den europeiske kjærlighetsdiktningen. Hos Homer avslår Odysseus tilbudet om udødelighet for å kunne vende tilbake til sin Penelope, og Hektor sier til sin hustru Andromake at hennes skjebne er det han sørger mest over ved tanken på Trojas fall. Ekteskap i det homeriske samfunn var sikkert arrangert, men sterke følelser mellom ektefeller er ikke uforenlig med arrangerte ekteskap.

ER DA ROMANTISK kjærlighet et universelt fenomen? Det er vanskelig å vite og kommer dessuten an på hvordan man definerer den. I Sirnes\' definisjon er den muligens kulturspesifikk, men samtidig så ekstrem at den neppe er særlig utbredt i dagens vestlige samfunn. I alle fall er det klart at normene varierer mer mellom kulturer enn følelsene. Det særegne for Europa er neppe romantisk kjærlighet, men at ekteskap er et resultat av det frie valg mellom partnerne. Kirken fastsatte dette som kriterium på et gyldig ekteskap allerede på 1100-tallet. I praksis var det også gjerne partnerne selv som bestemte blant vanlige mennesker - motsatt eliten - i alle fall fra 1500-tallet og utover, muligens også før. Dette skyldes ikke romantiske ideer, men kjernefamiliehushold og individuell eiendomsrett, som igjen førte til høy ekteskapsalder. Muligheten til å gifte seg av kjærlighet var til stede, men sosiale og økonomiske hensyn kunne også spille inn, hensyn som i dagens velstandssamfunn oftest spiller mindre rolle. Dermed er det fritt frem for parforhold - av kortere eller lengre varighet - basert på romantisk kjærlighet.

SIRNES SKILLER IKKE mellom romantisk kjærlighet i seg selv og ideen om at den skal danne grunnlag for ekteskap og parforhold. Dermed gjør han også kulturer mer bastante enn de er: Vi er alle slaver av vår kultur, i øst som i vest. Men kultur er ikke bare noe alle har til felles. Den påvirker i større eller mindre grad, og den kan tjene enkeltes interesser på bekostning av andres. Vi kan ikke i kulturforståelsens navn tolerere tvang, men vi må heller ikke lage en politistat i frihetens navn for å overvåke ekteskapsinngåelser, og vi må skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Her trenger vi kulturforståelse, men av bedre kvalitet enn Sirnes\' virkelighetsfjerne spekulasjoner.