Virkelighetsfjern nulltoleranse

Jeg har fulgt den såkalte nulltoleransedebatten en stund nå, men har grunnet debattens sørgelige lave saklighetsnivå hatt problemer med å engasjere meg.

Nå føler jeg derimot at litt for mange usannheter blir stående uiomotsagt, og tiden er inne for en aldri så liten realitetssjekk.

For det første; behandler man ungdom som problemer vil man fort ende opp med ungdom som problemer. Enkelte skulle nok ønske at man gikk fra å være uskyldig barn til fornuftig voksen. Slik er det ikke, og tidsrommet mellom (ofte kalt ungdomstid) ser dessverre ut til å bli vanskelig å fjerne med det første.

Med dette berøres kjernen av «problemet» graffiti (hvor tagging er et av elementene). Hele hiphop-kulturen (som graffiti er en del av) er først og fremst en måte å uttrykke seg på. Derfor synes jeg det er merkverdig at man går til angrep på dette som et uttrykk. Dersom man fjerner denne måten å uttrykke seg på, fjerner man samtidig ungdoms behov for å uttrykke seg (dessverre.)Derfor vil ikke nulltoleransepolitikk være bra for annet enn statistikker og budsjetter, og tabloidavisene da.

Jeg må minne om at graffiti som en uttrykksform per definisjon ikke er en ulovlighet før den blir begått på annen manns eiendom uten tillatelse.

Derfor blir denne nulltolleransen nesten som å forby brødkniver _ som er det mest brukte drapsvåpenet her til lands _ og dermed tro at man med dette vil fjerne mordene. Dette er med andre ord kun behandling av et symptom snarere enn de virkelige problemene.

Det virkelige problemet her i byen er at ungdom blir behandlet som uønskede elementer og nedprioritert. Dette er for øvrig en politikk Høyre har stått for i Oslo gjennom mange, mange år, med rasering av fritidstilbud samt nedprioritering av Oslo-skolen. Dette er ingen hemmelighet, men selvfølgelig noe tyngre å rette på enn å kjeppjage og kriminalisere en håndfull unge som viser engasjement, kreativitet og tiltakslyst til å utrette noe - for øvrig mangelvare blant flertallet av dagens reality-tv glanende generasjon av tenåringer. Dog er disse selvfølgelig lettere å kontrollere, og i likhet med New York anno sent 70-tall tror jeg det er her kjernen av dette overdrevne hat mot graffiti ligger. Mangel på kontroll.

Når byrådet for miljø og samferdsel i Oslo, Hilde Barstad, og andre høyreving-politikere populistisk nok viser til hvor fantastisk flott nulltoleransepolitikken har fungert i andre land (uten å konkretisere), er dette selvfølgelig riktig _ forutsatt at man kun ser på statistikker og budsjetter. Men dette gjenspeiler sjelden hele sannheten.

Nulltoleranse har fungert helt etter planen både overfor folkegrupper og religioner i regimer vi kjenner godt til. Jeg hadde bare en bestemt fornemmelse av at dette er systemer partiet Høyre og Oslo byråd ikke vil like å bli sammenlignet med.

Når det gjelder byrådets opptreden i saken som oppstod i kjølevannet av graffiti-utstillingen under Soria Moria-utstillingen på Torshov, kan jeg ikke si annet enn at dette viser hvor overdrevent alvorlig byrådet tar «taggerproblemet», og samtidig hvor lite oversikt de egentlig har over egne aktiviteter.

Den kanskje mest usmakelige og usakelige figuren i denne diskusjonen er Høyres byråd for miljø og samferdsel som får lov til å servere nesten hva som helst når det gjelder påstander om en kultur hun har minimal kunnskap om. At writere (graffitikunstnere, taggere - uønsket barn har også mange navn) er kriminelle og voldelige er en påstand som tydeligvis bare signaliserte begynnelsen av denne utilslørte stigmatiseringen av en ungdomskultur og ungdommene knyttet til den. Denne typen utsagn står og faller på sin egen urimelighet og blir møtt med alt fra forargelse til latter av de som har kjennskap til miljøet. Det farlige med spredning av slike usannheter er, ved siden av økt politikerforakt hos ungdom, at personer uten kjennskap til de faktiske miljøene faktisk tar dette som god fisk og handler deretter.

At Barstad skyldte på opplysninger fra Oslo-politiet når motbøren ble for stor, hjelper til lite annet enn å gi oss en sørgelig innsikt i henne, partiet Høyre og ikke minst Oslo byrådets manglende interesse for å ta ungdom og deres kultur på alvor. Dessuten har jeg alltid lært at politiet skal være den utøvende makt her i landet. Kanskje best å la det være slik?

Helt til slutt vil jeg berøre myten om at graffiti-writere også står for utøvelse av annen kriminalitet. Her har sågar Oslo-politiet de siste år fått tallmateriale å breske seg med. I denne forbindelse uttaler Høyres stortingrepresentant Heidi Larssen i Aftenposten at «For et par år siden var taggere kun taggere. I dag ser vi at det foregår tøff kriminalitet i grupperinger med utgangspunkt i taggermiljøet». Utsagnet stemmer delvis, og her kommer det interessante: På slutten av 80-tallet var utsagnene og påstandene nøyaktig de samme. Men da hadde de overhodet ingenting med virkeligheten å gjøre. Aftenposten, politiet og Oslo Sporveier sto sammen og serverte løgner om et (på den tiden) harmløst miljø som var lite, oversiktelig og ikke minst rus og voldsfritt. Men ettersom «sannheten» om writere i media har blitt at de er voldelige og utøvere av tøff kriminalitet, har konsekvensen blitt at disse miljøene tiltrekker seg personer som setter pris på denne typen elementer.

Som man sår høster man. Dette burde Oslo-politikerene være voksne nok til å ta konsekvensen av i stedet for å bruke tiden til å prate om ting de rett og slett ikke har greie på. Og jeg som trodde politikernes dummhet nådde sitt høydepunkt med Rune Gerhardsen og Gro Balas «Taggerhode»-kampanjer på midten av 90-tallet.

Tommy Tee

OPPGJØR:</B> Tommy Tee tar i dette innlegget et kraftig oppgjør med nulltoleransepolitikken mot grafitti.