Virkelighetsmakeri

Med tanke på at Wam og Vennerøds Adjø Solidaritet kom ut i 1985, hva kunne vært mer passé enn et oppgjør med «kulturradikalerne»? Trenger vi i 2009 å sparke løs på denne døde kua? Intet synes mer maktpåliggende for den fremadstormende forsker Asle Toje fra Fremskrittspartiet. I Dagbladet 22. juni erklærer han «kulturkamp» og hevder at «folk flest slår tilbake mot de kulturradikale sannhetsforvalterne».

Toje lanserer den store «kampen om sannhetene». Jeg tillater meg å se nærmere på noen av de nye sannheter Toje anfører til erstatning for de gamle.

1. «Hvorfor,» spør Toje, «stemmer den norske arbeiderklassen Frp?». Her svikter forskerens fakta. Ved sist stortingsvalg stemte 18 prosent av LOs 850.000 medlemmer Frp. Til sammenligning stemte rundt 70 prosent av dem på et av de tre rødgrønne partiene. Arbeidsfolk flest stemmer ikke Frp, selv om det er sant at mange flere i arbeiderklassen stemmer Frp enn venstrepartiene kan like.

2. Toje hevder «selvsentrerte minoriteter» (innvandrere) i Norge er blitt tilkjent krav på «privilegier på flertallets bekostning», mens «flertallet skulle sitte stille og lytte mens mikrofonen vandret mellom disse minoritetene». Hvilke minoriteter sikter forskeren til her? Er det de tre (3) politikerne med minoritetsbakgrunn vi har funnet plass til blant 255 polikere i storting og regjering? Norsk medieforskning viser ganske entydig en kraftig overrepresentasjon i våre medier av elitekilder med høy posisjon, høy utanning eller høy inntekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

3. Toje hevder det i dag er Fremskrittspartet som blir «stående som forsvarerne av universelle verdier som likestilling». Sannheten i likestillingslandet Norge anno 2009 er at 19 av 19 fylkesledere i Frp er menn. Null er kvinner.

Tojes ærend er åpenbart ikke å høste poeng for saklighet. Han har lagt vekk forskerfrakken. Kronikken hans er derimot et forsøk på selvoppfyllende profeti. Det viktige for Frp er ikke hva som sies om «de kulturradikale», men at det sies en masse om denne «gruppen», som altså ikke er noen gruppe. Poenget med slike forsøk på selvoppfyllende profeti er å presse igjennom som legitim en bestemt definisjon av hvilke skillelinjer som teller. Slik definerer man også en dagsorden for hva norsk politikk egentlig handler om. Tojes upresise, unyanserte og krigerske angrep på «kulturradikalerne» har i så måte det meste til felles med Frps mange forsøk på å konstruere «islamisering» som altoverskyggende trussel. Målet er i begge tilfeller å fange motsanderne i Frps spill: Både den som samtykker og den som sier offentlig imot Frp på Frps premisser bidrar til å befeste og legitimere Frps ønskede bilde av norsk politikk: En verden der klassemotsetninger og økonomiske interesser hører fortiden til, mens framtiden domineres av kulturkrig og religion.

Derfor går man på limpinnen hvis man kritiserer Tojes kronikk for uriktig virkelighetsbeskrivelse. Den må leses som virkelighetsmakeri. Virkelighetsmakeri i politikken går ofte ut på å gjøre en konfliktlinje til den viktige konfliktlinjen ved å hisse til strid rundt nettopp denne konfliktlinjen. Slik mobiliseres etniske motsetninger, nasjonale motsetninger, klassemotsetninger. Politisk strid avgjøres ikke minst av denne kampen om klassifiseringene – hvem som skal regnes som grupper og hvor konfliktlinjene skal gå.

Selv om et utsagn av typen «Jeg kjenner at nå starter det en kulturkamp» later som det er beskrivende, er det i virkeligheten en performativ ytring, en talehandling på linje med «Jeg erklærer herved veien for åpnet». For troverdigheten til sist referte taler vil det være en fordel at det ikke har gått trafikk jevnt og trutt på den aktuelle veien siden 1985. Det samme kan sies om Tojes erklæring av kamp mot «kulturradikalerne».

Noen kan nok reagere på det krigshisserske i retorikken til Toje. Men den som skal produsere konfliklinjer på denne måten må posere som kjettersk barrikadestormer, som sannhetens uredde ridder, den ene som nå våger å si det så mange føler, i kamp mot et mektig hegemoni hvis hovmod skal stå for fall. En slik mobilisering krever harde ord og klare fronter.

Men hva slags intellektuell opprører er egentlig Asle Toje? Er han en kjetter? Riktig nok virker det intellektuelt dristig midt under kapitalismens største krise på 70 år å annulere ethvert økonomisk interesseperspektiv fra sin «analyse» av samfunnsutviklingen. Men ved sin insistering på verdikampens altoverskyggende betydning gjør han egentlig ikke annet enn å støtte opp under rådende elitekonsensus, slik den arter seg langt inn i sosialdemokratisk statsadel. Der oppfattes, akkurat som i Frp, økonomisk baserte samfunnsklasser som irrelevante fortidsfenomen, mens striden om økonomisk politikk innskrenkes til en avpolitiserende øvelse i administrering av markeder og dosering av skattekutt. Barrikadestormeren Toje befinner seg i realiteten på innsiden av det rådende hegemoniets festningsverker. Der inne vil han til gjengjeld lage mest mulig bråk og helst stå i sentrum for dette.

En realistisk beskrivelse av Norge anno 2009 – med innstramminger i asylpolitikken, testing og atter testing i skoleverket, reklame i alle kanaler og somaliere som holdes i varetekt fordi de er … eh … somaliere – tyder på at Tojes krigsrop gjaller noen år etter at slaget har stått. Det betyr ikke at hans virkelighetsmakeri må mislykkes. Mye er mulig når euorpeiske høyrekrefter setter seg fore å mobilisere mot parasitter og syndebukker. Men hvem er det egentlig Toje snakker for, når han maler «folk flest» og «de brede lag» på sin mørkeblå krigsfane? De brede lag i Norge, 70-80 prosent av velgerne, støtter ikke Frp. Det kan heller ikke være «arbeiderklassen» Toje mobiliserer, overveiende rødgrønn som den er. Hvem representerer Asle Toje? Er det Fulbright-stipendiater, som ham selv og Aslak Nore? Er det fellesskapet av kristne, Camebridge-utdannede legesønner han viser til? Eller kan det være Frimurerlosjen, hvor den ambisiøse utenriksforsker Toje må være et av landets yngste medlemmer? Er det der han føler folk flest på pulsen og kjenner kulturkampens vinder blåse opp til storm?

Selv det mest kyniske virkelighetsmakeri bygger på elementer av sannhet og korn av rettmessig kritikk. Hva angår norsk venstreside, er det utvilsomt sant at selvpåført biologiblindhet blant enkelte ikke fungerer utviklende på samfunnsvitenskapen, som Harald Eia forsøker å påpeke. Enda verre er illusjonene om at «enhetsskolen» fungerer sosialt utjevnende, mens den i virkeligheten, i en og samme operasjon, produserer og legitimerer privilegier hos «den kulturelle overklassen» som Asle Toje både tilhører og hater så inderlig. Men hvor kommer forskningen som avdekker skolens rolle i klassesamfunnet fra? Den kommer fra venstre. Fra tradisjonen etter Pierre Bourdieu, som alltid kjempet mot markedsliberalismen Asle Toje kjemper for. Og det er faktisk ikke noe nederlag for venstresiden når flere innser at mennesket er et biologisk vesen. Hvis det er sant at noen gamle sannheter står for fall, er det ikke av den grunn sant at man bør sette en frimurer fra Frp til å etablere de nye.