Virkemidler og begreper i lyrikken

Her finner du en oversikt over de vanligste virkemidlene i lyrikken, med forklaringer av de forskjellige begrepene. Etterpå kan du teste kunnskapene dine!

Test deg selv! Ta testen for virkemidler i lyrikken!

Tema: Det som teksten egentlig – bak ordene – handler om: Angst, forelskelse, sjalusi, lettelse, forgangen kjærlighet, osv.

Motiv: Det som teksten rent konkret handler om (personer, situasjoner, hendelser, landskap): Et barn som er dødssykt, en spasertur ved havet, et måltid, mødre, menn, osv.

Budskap: Den holdningen eller meningen forfatteren formidler til leseren.

Bilde: Fellesbetegnelse («verktøykassa» du legger de andre «verktøyene» oppi) på metafor, sammenligning, besjeling, personifisering, symbol og klisje.

  • Symbol: Når en ting er noe mer og betyr noe mer enn selve tingen: Eplet i syndefallsfortellingen er noe mer enn bare et eple, slangen er noe mer enn bare en slange. Det norske flagget er noe mer enn bare et tøystykke, bildet du har av en person du liker, er noe mer enn bare et stykke papir. Sammenligning og metafor setter to ting opp mot hverandre, symbol omfatter bare ett element. Kan deles inn i to grupper:
  • Sammenligning: Betydningen fra ett område overføres til et annet med sammenligningsordet «som»: Hun var som et rustent anker.
  • Metafor: Betydningen fra ett område overføres til et annet uten sammenligningsordet «som»: Hun var et rustent anker.
  • Besjeling: Døde ting får menneskelige egenskaper (sjel):Treet strekker sine armer i bønn mot himmelen. Stjernene stirrer på meg.

1. Faste, allment kjente symboler: Veien, hjertet, det røde, blodet, slangen, duen

2. Forfatterskapte (nyskapte) symboler: Det er fortau for alt./Det er fortau for migrene/og for forelskelser under trær...

  • Personifisering: Noe abstrakt (følelser, forestillinger du har oppe i hodet: Hat, lengsel, tristhet, raseri, kjærlighet) blir framstilt som en person: Kjærligheten gjorde meg blind. Hatet la et lag av is over øynene hennes.
  • Klisjé: Et språklig bilde som er blitt brukt så ofte i hverdagsspråket at det har mistet sin kraft: Hun er som en drøm. Svart som bek. Hvit som snø. Kjempefin. Utrolig spennende. Forfattere bruker klisjeer bevisst, ofte med en kritisk hensikt.
  • Strofe: En gruppe av verselinjer.
  • Linje- og strofedeling: Dikt settes annerledes opp enn normalprosa. Ofte er dette med på å understreke tematikk og innhold.
  • Parallellstrofe: Når samme strofe gjentas, men på litt forskjellig måte. Se folkevisa Olav og Kari.
  • Verselinje: En rekke av ord som står på samme linje

Enderim: Når ordene i enden av linja rimer på hverandre. Denne rimtypen er en nyere form for rim enn det gamle bokstavrimet.

Bokstavrim: Når lydene i de trykktunge stavelsene er de samme. Fellesbetegnelse («CD-hylla» du setter de forskjellige «CD-ene» inn i) på assonans og alliterasjon.

Kryssrim: Når linje en rimer på linje tre, linje to på linje fire, osv.:

Du venter på meg

og er i mitt minne

Jeg venter på deg

og har deg i sinne.

Par-rim: Når linje en rimer på linje to, linje tre på linje fire, osv.:

Du venter på meg

jeg venter på deg.

Du har meg i minne

jeg har deg i sinne.

Alliterasjon: Når konsonantene i de trykktunge stavelsene er de samme: Stokk og stein. Tidens tann. Mangt og mye.

Assonans: Når vokalene i de trykktunge stavelsene er de samme: en liten fin vise.Ordet son (lat.) betyr lyd eller klang på fransk og spansk.

Rytme: Veksling mellom trykklette og trykktunge stavelser: JA vi ELSker DETTe LANDet. En regelmessig rytme gjør ofte teksten sangbar og lettere å huske. Brukt i viser, sanger, kampdikt, religiøse tekster og tekster som skal framføres ved større anledninger.

Rytmen kan være regelmessig og uregelmessig. En uregelmessig rytme er vanlig i modernistiske dikt.

Allusjon: Indirekte hentydning. Ofte til annen allment kjent litteratur, mytologi, kunst eller historiske hendelser. Skal vekke nye tanker og forestillinger. Forutsetter at man kjenner til det som det hentydes til: Du, en lerkefugl i rap-music.

Gjentakelse: Når samme ord, setning eller strofe brukes flere ganger. Virker ofte framhevende og understrekende, eller det kan appellere til sterke følelser.

Ironi: Når man sier det motsatte av det man egentlig mener. Konteksten (sammenhengen) avgjør om det skal tolkes ironisk.

Kontrast: Motsetning. Nåt to motsatte elementer stilles opp mot hverandre, virker det ofte forsterkende: Det sorte blir sortere når det sidestilles med det hvite. Kropp - sjel. Død - liv. Himmel - jord. Gud - djevel. Stor - liten. Rask - langsom. Sort – hvitt.

Grafiske virkemidler: Hvordan strofer, linjer og bokstaver ser ut og er satt opp. Dikt kan være satt opp på alle mulige måter, de kan være høye og tynne, breie, ha alle slags fasonger. Et kjærlighetsdikt kan settes opp som et hjerte, et dikt om fotball kan settes opp som en runding.

Ordvalg: Du velger ord etter hvem du snakker med eller skriver til og hvilken situasjon du befinner deg i. Hvilke ord du velger, vekker ulike følelser og assosiasjoner (konnotasjoner). Ordene ligger på ulike stilistiske nivåer (plussord, nøytrale ord, minusord): Kæbe, jente, pike. Gubbe-mann-herre. Feit, tung, frodig.

Setningsbygning (syntaks): Diktere bryter ofte de vanlige reglene for hvordan setninger skal bygges opp. Ofte er dette med på å understreke tematikk og innhold.

Tegnsetting: Bruk (eller ikke bruk) av tegn som komma, punktum, anførselstegn, kolon. Kan ofte bryte med de vanlige grammatiske reglene.

Setningsemne: Når subjektet eller verbalet i setningen er tatt bort slik at setningen blir kortere. Brukes ofte i dramatiske deler av en fortelling eller i avisoverskrifter: Skrik. Lyden av sirener.

Har du fulgt godt nok med? Ta testen for virkemidler i lyrikken!

© Kristian Rishøi / 2002