Det har de siste ukene blitt blåst nytt liv i uføredebatten, og høyresiden har stått klare med krav om trygdekutt. Det har blitt skapt et bilde av at det har blitt «for lett» å få innvilget stønad i Norge, og at stadig flere blir uføretrygdet. Hva viser tallene?

I 2011 mottok én prosent av 18-24-åringer uførestønad. For ti år siden var det 0,8 prosent, en økning på 1680 personer. Årsakene er sammensatte, men forskere peker blant annet på en kraftig økning i tunge diagnoser som paranoia og schizofreni. Dette er åpenbart mennesker samfunnet burde gjøre mer for å hjelpe. Men å kutte og begrense adgangen til uføretrygd er antakelig ikke det som først og fremst vil hjelpe. Er det rimelig at denne gruppen blir brukt som en brekkstang for å svekke livsgrunnlaget for alle som reelt har krav på støtte?

Det mangler ikke på dystre beskrivelser fra høyresiden. Tankesmia Civita skriver i sine publikasjoner om en «uføreeksplosjon», og gir uttrykk for overraskelse over «den kraftige økningen» i antall uføre, selv om andelen som mottar varig uføretrygd er stabil. I 2000 anslo Sandman-utvalget, basert på demografiske framskrivninger, at antall uføre i 2010 ville bli 370 000. Fasit ble 353 000. I alle andre aldersgrupper enn hos de under 25 år er det en lavere andel uføre nå enn for ti år siden.