HANDLING: Vi har nå et stort ansvar for å omsette ordene om mer demokrati, åpenhet og humanitet til handling, skriver vår lørdagsspaltist. Foto: Eirik Helland Urke
HANDLING: Vi har nå et stort ansvar for å omsette ordene om mer demokrati, åpenhet og humanitet til handling, skriver vår lørdagsspaltist. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

Virksomme ord

Terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli besvares med taler om mer demokrati, åpenhet og humanitet. Slik viser Norge verden det beste i vår historie.

«Vi lever i ei vond verd i dag. Kvar morgon får vi bod om nye redsler. Ein blir redd for å opne avisene, kjenner angest kvar dag ein slår opp augo: Kva har hendt ute i verda det siste døgnet? Vi får høyre om bombardement der hundrevis av menneske, av barn er drepne.»

Forrige lørdag våknet Norge og verden til et scenario ikke ulikt det psykologen, politikeren og folkeopplyseren Åse Gruda Skard beskriver — i talen «Oppseding til menneskevyrdnad» i «Norsk forening mot rasehat» for vel sytti år siden. Åse Gruda Skard (1905—1985) var godt orientert om verden, blant annet som datter til Halvdan Koht, historiker og utenriksminister i Johan Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering fra 1935—41.

22.7.2011 handlet ikke redselsbudskapet om hendelser ute i verden. Det handlet brutalt om Norge. Om Oslo og Utøya. I én uke, sju lange dager, har en virkelighet de fleste innbyggerne i landet vårt vanligvis har på trygg avstand kommet skremmende nær.

Også vi som forrige helg var langt unna landet har merket hvordan omsorgen, rosene, alle ordene har virket på omgivelsene. På reise i Frankrike framkalte mitt norske pass mange reaksjoner. Resepsjonisten på hotellet, medpassasjerer på toget, fremmede som oppdaget at familien var norsk, uttrykte at de håper Europa og verden vil lære av vårt samfunns måte å mobilisere mot terroren. Stoltenbergs sterke taler i Oslo domkirke og på Rådhusplassen har sammen med minnemarkeringer på gater og torg, i moskeer og kirker landet over, vist styrken til et lite land med vilje til å bekjempe hatvold med kjærlighet.

Hvorfor reagerer landets ledende politikere og store deler av befolkningen som vi gjør på dette ekstreme angrepet? Jeg tror vi kan takke en rekke sentrale personer i vår politiske og intellektuelle historie. En av dem er Åse Gruda Skard. Hun er i dag mindre kjent enn hennes tjuetalls bøker, og tusenvis av artikler og taler skulle tilsi. Men alle talenes hovedbudskap den siste uka, og ikke minst det norske folks mobilisering, bekrefter likevel at hennes ord har vært virksomme — direkte, eller som en del av en sterk tradisjon. De har bidratt til å forme vårt åpne, demokratiske, humane, antiautoritære og flerkulturelle samfunn. Tradisjonen er sterk, men kan aldri tas for gitt og må vedlikeholdes.

Åse Gruda Skards hovedanliggende var at demokrati ikke har noen aldersgrense, men også må prege barn og unges oppvekst. Deres utvikling — og dermed hele samfunnsutviklingen — er avhengig av at voksne viser «sann mennekevyrdnad» for barn og unge i hjemmene, på skolene, i samfunnet. De skal få ytre sine meninger, bli hørt, tas med i diskusjoner, få ansvar som passer til ulike utviklingstrinn, oppfordres til samfunnsengasjement. Hvis kommende generasjoner ikke skal «ligge under for rasehat, krigsmentalitet og liknende», er unge menneskers demokratiske deltakelse avgjørende.

 I artikkelen «Young Survivors Find Their Faith in Norway's System Is Even Stronger» i New York Times onsdag denne uka kommenteres det politiske engasjementet til norske ungdommer. Skribenten finner det oppsiktvekkende at et lite land med rundt fem millioner innbyggere har en så sterk tradisjon for politisk engasjement blant unge, og så store politiske ungdomsorganisasjoner. AUF, med sine rundt 10 000 medlemmer er det største. Til sammenlikning har for eksempel ungdomsorganisasjonen til Parti Socialiste, Frankrikes største venstreparti, kun 6000 medlemmer, i et land med over 65 millioner innbyggere.

 Det er mange som har æren og ansvaret for at barn og unge i Norge blir hørt og oppfordres til engasjement og deltakelse i samfunnet. I tillegg til pionerer som Åse Gruda Skard, tenker jeg blant annet på de tusenvis av lærerne som nå forbereder seg til å møte elevene når skolene starter opp igjen. Fag som religion, livssyn, etikk og samfunnsfag har den siste uka fått et tilleggspensum skolene må gi elevene stort rom for å diskutere.

 Lærerne har allerede fått drahjelp til samtalene med elevene — i talene, og i uttalelser og tekster fra en rekke sterke unge politikere som overlevde massakren på Utøya. Ordene deres har gått verden over. Jeg er svært imponert over deres vilje til humanitet, kjærlighet og engasjement for et bedre samfunn. Som for eksempel Khamshajiny Gunaratnam, ett av 14 medlemmer i AUFs sentralstyre: «We have to strengthen politics even more and you don't do that by pulling back» (New York Times 27.7.). På bloggen sin www.kamzy.no har hun skrevet en gripende øyenvitneskildring fra Utøya. Det samme gjelder nestleder i AUF i Oslo og leder i Grorud AUF Prableen Kaur (www.prableen.origo.no) — og mange flere. I en lang uke har det blitt talt og skrevet tusenvis av ord som gir håp om at ettervirkningene av terrorangrepene kan bli et mer tolerant og styrket samfunn. Jeg håper flere taler fra de siste uka vil innlemmes på nettstedet www.virksommeord.no, der Åse Gruda Skards tale og mange andre sentrale politiske taler fra norsk historie er publisert.

Samfunnsdebatten om innvandring, religion og det flerkulturelle samfunnet vil tilspisses igjen. Et av kjennetegnene ved et åpent demokrati er nettopp ytringsfrihet og meningsbrytning. 22.7.11 ga oss imidlertid en grusom påminnelse om at ord er mektige. Også ytringer som ikke er kriminelle eller oppfordrer til vold kan forvrenge folks virkelighetsoppfatning og mane til frykt og hat. Å velge ord med større bevissthet framover, er blant det katastrofen krever av oss. Det er et stort ansvar å omsette ordene om mer demokrati, åpenhet og humanitet til handling.