Virtuell og supervisuell

«The Matrix» står til 20 i stil, en visuell festaften. Innholdet er noe mer broket, selv om det hever seg over hopen av sciencefiction/actionthrillere. Og så har vi altså Keanu Reeves, den fødte trestokk.

Uansett er dette det rene fyrverkeri å se på, med lekker design, fantastiske effekter og en voldsom energi tvers igjennom.

«The Matrix» er det ultimate dataeventyr, den leker seg med teknologi, med teknologiens muligheter og med grensene mellom fantasi og virkelighet. Det er en på mange måter intrikat, iblant litt rotete historie, som krever sin seer. Ikke verst bare det.

Virtuelt helvete

En datahacker står i sentrum, Thomas Anderson (Reeves) til daglig, med navnet Neo i sin hackertilværelse. En dag får han en melding fra Morpheus (Laurence Fishburn) på pc\'n, med beskjed om å «følge den hvite kaninen». Kort sagt får Neo vite at den virkeligheten han har levd i er en kunstig skapt affære. Nå gjelder det å befri menneskeheten fra et slags virtuelt helvete skapt av maskiner. Neo er vår Messias på veien, hjulpet av nevnte Morpheus og Trinity (Carrie-Ann Moss).

Stil og energi

Keanu Reeves er ikke den første man tenker på som verdensfrelser. Han spiller sin vane tro flatt og tamt. Til gjengjeld gjør han det i besnærende omgivelser. Vi føres fra den ene virkeligheten til den andre på spektakulært vis, stilistisk upåklagelig og absolutt morsomt. Du har ikke sett maken til sprang, karatespark, veggløping og kampscener.

Men fordi manus definitivt tar mål av seg til å servere noe mer enn lettfordøyelig effektmakeri, er det synd at det enkleste tross alt er pistol, selv i denne virtuelle lekegrinden. Akkurat «The Matrix» burde unngått det enkleste av alt - «lots of guns», som Messias sier.

En ørliten romanse er vel et Hollywood-pliktløp, og Wachowski-brødrene kunne ha knappet inn på tida.

Bortsett fra det er det grunn til å lure på om George Lucas kan overgå dette med sin kommende «Star Wars.» «The Matrix» er et syn.