VIRTUOS:  Vijay Iyer, oppvokst i USA som sønn av indisk/tamilske flyktninger, imponerte, men grep ikke under sin triokonsert i Oslo. Foto: Terje Mosnes/Dagbladet
VIRTUOS: Vijay Iyer, oppvokst i USA som sønn av indisk/tamilske flyktninger, imponerte, men grep ikke under sin triokonsert i Oslo. Foto: Terje Mosnes/DagbladetVis mer

Virtuos, men kjølig triojazz

Vijay Iyer Trio imponerer mer enn den griper.

|||KONSERT: En etter eget utsagn døgnvill Vijay Iyer (39) innledet sin europaturné i Oslo onsdag kveld, men den indisk-amerikanske pianisten lot ikke til å være synderlig plaget av verken tidsforvirring eller søvnmangel der han i etter hvert velkjent stil improviserte og akkordbanket hver tenkelige harmoniske mulighet ut av et repertoar hovedsakelig basert på fjorårets trioplate «Historicity» og den ferske «Solo».

Iyer stilte i sin mangeårige «Historicity»-trio med bassisten Stephan Crump og trommeslageren Marcus Gilmore. Kanskje ville det ha vært morsommere å høre ham solo, iallfall framsto spesielt Gilmore som såpass bastant og uspennende at hans bidrag tok i overkant stor og kantete plass i lytteopplevelsen.

Crumps rolle virket mer tilpasset, men det er og blir Iyer som er den oppsiktvekkende musikkmakeren i trioen. Når han hylles - spesielt i USA - som den nye jazzpianohelten som skal ta klaverjazzen et steg videre, er det ikke helt uten grunn, men også han går i andres fotspor.

Spesielt i Andrew Hills, og mot slutten av sistesettet kom da også Hills «Smoke Stack» som en uttalt hyllest til den avdøde mesteren.

 FULL STREKK:  Vijay Iyer. Foto: Terje Mosnes/Dagbladet
FULL STREKK: Vijay Iyer. Foto: Terje Mosnes/Dagbladet Vis mer

Gjennom hele konserten imponerte Iyer med en teknikk og ekspressiv kraft som, ledsaget av et komp i rockemodus, ofte fikk trioen til å låte som en akademisk-intellektuell utgave av The Bad Plus.

Men tross det blendende pianisthåndverket, var det likevel som om en dimensjon av varme og emosjonell nødvendighet manglet i musikken. Som lytter grep jeg meg i å innta rollen som storøyd observatør, mer imponert enn berørt, enn si grepet.

Vijay Iyer, som også er fysiker og matematiker, gjør såvisst ikke tingene enkle for verken seg selv eller tilhørerne. Når han annonserer «et par melodier av to av våre favorittmusikere, Stevie Wonder og Michael Jackson», skal du være godt kjent i de tos repertoar for å gjenkjenne låtene, og ganske dreven i å løse musikkligninger også. Jeg måtte svare «blank» på Wonder, fikk med meg «Human Nature» på Jackson og var ellers glad for at Iyer nevnte titler som «Alaska», Bud Powells «Coming Up» og Steve Colemans «Games».

Matematikere snakker av og til om skjønnheten i en avansert ligning. Jeg innbiller meg at jeg aner skjønnheten i Vijay Iyers tonetette pianokunst, men jo mer jeg tenker på Bill Evans og Keith Jarrett, jo kjøligere blir den.