Virtuoser som råvare

Parallellene avtegner seg med klokkeklare anslag når Morten Gunnar Larsen og Leif Ove Andsnes gir konserter og lanserer CD-er i Oslo i en og samme uke. Begge er pianister i det internasjonale toppsjiktet, begge turnerer flittig, begge er norske og begge utgis av plateselskap med hovedadresse London.

Mens Leif Ove Andsnes har noen år bak seg som EMI-artist, og med høy utgivelsesfrekvens setter sine bejublede fingeravtrykk på stadig større deler av det klassiske klaverrepertoaret, er Morten Gunnar Larsen ny i Deccas stall. Tirsdag verdenspresenterte han sin CD med klassisk ragtimemusikk og tidlig pianojazz, «Fingerbreaker», med konsert i Gamle Logen, nå følger utlandet.

  • Det ble en formidabel forestilling. Alene med Steinwayen tok hovedpersonen øyeblikkelig kommando over scene og sal. Med munter, Broadway-perfeksjonert tone og timing introduserte han komposisjonene, og spilte dem deretter med teknikk, klangsans og rytmisk lekenhet som gjorde hver og en av dem til en stor lytteropplevelse. Det overveldende inntrykket bekreftes til fulle av CD-en, og trodde du ragtime bare besto av en metronomisk venstrehånd i bankende samspill med en lealaus, boogiewoogie-smittet høyrehånd, er «Fingerbreaker» den beste korreksjonen du kan ønske deg. Å høre Larsen foredra Scott Joplins uendelig vakre «Solace- A Mexican Serenade» er som å finne det manglende mellomleddet mellom Chopin og Bill Evans og oppdage at det skinner.
  • «Nå er han på toppen. Det finnes ingen ragtimepianist i verden som er bedre. Men han var god som 16-åring også,» sukket Trygve Hernæs, som gjennom årene har produsert en rekke utmerkede plater med Morten Gunnar Larsen. Han er ikke bitter over at et talent han har vært med på å utvikle, nå overtas av en multinasjonal plategigant. Likevel er situasjonen nok et eksempel på en norsk tilkortkommenhet.
  • Andsnes og Antonsen på EMI, Mørk og Kringlebotn på Virgin, Garbarek, Rypdal og en rekke andre på ECM, flere på Naxos- disse og andre norske musikere har tidlig i karrieren spilt inn for norske selskap, men har først fått sving på den internasjonale karrieren med et utenlandsk plateselskap i ryggen. Er kravene til ressurser så store at norske plateselskap for alltid er dømt til å spille rollen som råvareleverandører? Og er de i så fall tilfredse med det?