Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vis dem ingen nåde

Det er bare i trafikken du kan opptre som potensiell massemorder, true med grov vold og likevel være temmelig sikker på å gå fri.

SOMMERSØNDAG, tidlig ettermiddag, pent vær. På asfaltbeltet som forbinder Vågå med Randsverk glir køen på sju- åtte biler i 80, roer seg ned mot 60 når skiltene krever det, og tar seg opp til høyeste lovlige marsjhastighet igjen ved sonenes slutt. Det holdes rimelig avstand, motgående trafikk passerer med over en meters klaring. Følelsen av å være del av en felles trafikal forståelse gir deg en illusjon av ubekymret trygghet.

Så skjer det. Bildet av en svær, svartskinnende landcruiser med «kom deg for faen unna»-grill dundrer inn i takspeilet som en kanonkule fra helvete. I noen sekunder kjæler den med den bakre støtfangeren din, så bryter den ut til venstre, raser opp på siden av deg og er forbi. Foran er det 40 meter klar sikt, deretter en slak sving. I ren refleks søker høyrefoten din bremsepedalen, men til ingen nytte. Idioten har ikke tenkt seg inn i køen igjen, han skal forbi flere. Skrekkslagen skjønner du at han gambler på at ingen kommer imot, og blir vitne til at han tar et par biler i kurven og fortsetter venstrekjøringen når veien retter seg ut. Nå har han et par hundre meter klar bane før en bakketopp og legger ikke skjul på hva han akter å bruke strekningen til. Han er forbi en til og oppe på siden av nummer to, en rød stasjonsvogn, når en motgående bil dukker opp over kammen. Bremselys spiller opp i køen, idioten presser seg inn foran stasjonsvogna, den motgående blinker vilt med lyshornet. Så er vi over toppen, veien er lang og rett og idioten tar resten av køen i en jafs og forsvinner.

Det hele har bare stått på noen sekunder. Men reaksjonen, den fysiske og mentale, sitter lenge i.

VI VET ALT om trafikkdød. Vi har statistikk over antall drepte og antall skadde, statistikk over hvilke aldersgrupper som dreper og drepes hyppigst, statistikk over hva slags bilmerker som oftest er innblandet i uhell, statistikk over sammenhengen mellom fart og død, antall politikontroller og død, veistandard og død.

Vi driver kjøreopplæring og regeldrilling, informasjon og opplysning, produktutvikling og kontrollvirksomhet. Likevel klarer vi ikke å håndtere bilen og biltrafikken. I stedet sliter vi med en bilkultur som - hvis vi tar ett steg til siden og betrakter den rasjonelt - er absurd. Målt etter vanlige standarder for hva som er fornuftig, er måten vi tilrettelegger for bilbruk på absurd. Måten vi bruker bilen på er absurd. Måten vi straffer misbruk av bil på er absurd.

Målt opp mot summen av menneskelig lidelse - 300 drepte, 11500 skadde i fjor - er vår form for bilisme en underlighet i et samfunn som ellers vektlegger sikkerhet på alle bauger og kanter, like ned til salg av sterke nesedråper.

GJØR TANKEEKSPERIMENTET: I et Norge uten biler kommer en dag en utsending fra en annen verden og sier: «Jeg kan gi dere en oppfinnelse som vil gjøre det mulig for dere å bevege dere raskt og behagelig over store avstander. Dere vil kunne frakte folk og varer, reise land og strand rundt og se steder dere ellers aldri ville få sett. Dere vil kunne trosse regn, storm og mørke, tørre og varme, og i det hele tatt leve et rikere liv. Alt jeg krever til gjengjeld er ett eneste menneskeliv pr. dag. En dag et barn, en dag en kvinne, en dag en mann, det er ikke så nøye med rekkefølgen eller alderen. Men ett liv per dag. Pluss noen mer eller mindre ødelagte, selvsagt.»

BILEN ER HER, og alle vet at prisen vi betaler er høy, langt høyere enn ett liv pr. dag. Hvorfor blir det ikke gjort mer for å redusere den?

Fordi så mye av tenkingen omkring biler og biltrafikk ennå hviler på forestillingen om at bilen fortsatt er en enkel oppfinnelse som beveger seg langsomt. Nesten hele det norske veinettet er basert på en slik foreldet og uskyldig oppfatning, annerledes går det ikke an å forklare det spinnville påfunnet om at én og samme asfaltstripe skal betjene trafikk i to retninger.

Hadde vi betraktet biler som det de virkelig er og har vært i mange år, tonntunge, dødelige stålkonstruksjoner som beveger seg fort med lettknuselige mennesker inni, ville vi øyeblikkelig ha påbudt fysisk atskillelse av motgående trafikk på landeveien. Kravet ville vært én asfaltstripe pr. kjøreretning, med en eller flere kjørefiler. Og ingen motgående trafikk.

OM TILRETTELEGGELSEN av landeveistrafikken er absurd, er ikke bilbruken mindre absurd. Vi vet at høy fart dreper, vi vet at vi har den veistandarden vi nå engang har, hvorfor innfører vi ikke da maksimalhastigheter som kan minske menneskeofringen?

Svar: Fordi vi ikke betrakter bilkjøring som en måte å flytte seg på, men som en måte å flytte seg fort på. Teknologisk vil det være superenkelt å lage biler med makshastighet på for eksempel 50 kilometer i timen, men tanken på å skulle kjøre fra Oslo til Bergen i maks 50 kilometer i timen vil forekomme de fleste som mer absurd enn tanken på å ofre ett menneske per dag. Å kjøre fort, komme seg fort fram, er blitt opphøyet til en menneskerett, til tross for at det ikke finnes fnugg av saklig grunnlag for den ut over en foreliggende praktisk mulighet.

MEST ABSURD ER likevel samfunnets forsøk på å dempe menneskeofringen. I trafikken kan du fortsatt slippe unna med en atferd som ikke tolereres noe annet sted i samfunnet, fordi du vifter med en bil og ikke en revolver, kniv, eller granat. Sammenliknet med livet på landeveien er selv en drosjekø i Oslo sentrum ved stengetid natt til lørdag Kardemomme by. Det er bare i trafikken du kan opptre som potensiell massemorder, true med grov vold og likevel være temmelig sikker på å gå fri.

JEG NÆRMER MEG Fagernes og tror ikke lenger på tiltak. Overfor de få prosentene av bilister som med fullt overlegg insisterer på å sette mitt og andres liv i fare gjennom idiotkjøring, tror jeg bare på motvold. Institusjonalisert motvold. Bilførere som gjennom voldelig atferd i trafikken setter andre menneskers liv i fare, bør tvinges til å overvære umiddelbar destruksjon av bilen på nærmeste opphoggeri. Hånet og spyttet på bør de deretter få seg overlevert skrapet i sammenpresset form og pålegges utgiftene for frakt og dumping. Inndragning av førerkort for en lang periode er en selvfølge, sammen med fradømmelse av retten til å eie eller disponere bil.

For den som ikke lar seg stanse av dette, men gjentar overgrepene i for eksempel stjålet bil, bør samfunnet ha anledning til å idømme livsvarig fengsel, alternativt livsvarig arbeidstjeneste som manuell fotgjengerfeltmaler, amputering av gassfot samt protesenekt, eller turnustjeneste som fartsdump.

HØRTE JEG NOEN rope «inhumant»? At å påføre noen lemlestelse og lidelse ikke er forenlig med vår form for sivilisasjon?

Men det er jo nettopp det det er. Vi godtar død, lemlestelse og lidelse i bytte for bilbruk, det er blitt en slags samfunnskontrakt. I den ligger aksepten av at enhver som setter seg bak rattet i en bil i et gitt tilfelle kan forårsake en annens lemlestelse eller død. Mange har, mer og mindre uforskyldt, opplevd slike tragedier, de kan ramme hvem som helst og det er ikke dem mitt raseri retter seg mot.

DET ER EKSKLUSIVT viet dem som, fra det øyeblikk de vrir om tenningsnøkkelen, gjør alle omkring til seg til truede enkeltindivider. De som insisterer på å leve utenfor loven når hestekreftene bruser. Voldsutøverne som spenner hanen på sin Mercedes, Escort eller Mazda og dundrer ut på veien, fast bestemt på å redusere alle andre til rekvisitter i sin egen forestilling.

Vis dem ingen nåde.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media