Jeg hater treningsstudioer. På dette feltet er jeg tilhenger av en pietistisk moral: Trening bør handle om hva kroppen kan brukes til, ikke hvordan den ser ut. Og så bør trening være gratis. Og utendørs.

Som tenåring drev også jeg med aerobic og sånt. Men på nesten 20 år har jeg ikke satt mine bein i et treningsstudio, unntatt enkelte tredemøller i trauste treningsrom på kontoret eller hoteller. Før nå i det siste. Er det snø, is, sludd, slaps, vind, regn eller kaldt kan også pietistisk trening gjøres innendørs. Den første vinteren i nytt kontorbygg uten treningsrom og uten fristende joggeløyper utenfor vinduet, har jeg kapitulert. Jeg har kjøpt medlemskap på en sånn kjede med sentre rundt i hele byen, lett tilgjengelig fra både jobb og hjemme. Med Dagsnytt 18 på øret er tredemølla faktisk overraskende lite kjedelig. Noe er blitt dramatisk annerledes på disse åra.

Hverdagspuppene er ikke å se. Når sluttet folk å dusje? Hvor ble det av de nakne puppene?

Da jeg gikk på ungdomsskolen, var det hun som ikke dusjet etter gymmen som ble sett rart på. I dag er det visst omvendt. Når jeg står naken i garderoben, opplever ikke jeg et fnugg av kroppspress. Jeg ser ingen andres kropper. Det virker heller som om det er jeg som presser nakenheten på omgivelsene. Etter to måneder med jevnlige besøk på treningsstudioer på hver side av byen og en by på vestlandet, har jeg bare sett én eneste dame utover meg selv i dusjen. Og der jeg står i garderoben og skifter fra ytterst til innerst, har alle andre damer tilsynelatende alle treningsklærne under vanlige klær både før og etter trening.