Vis meg din rock-kanon...

DET FINNES VIKTIGERE

ting å diskutere enn politikk, økonomi, kultur og fotball. Nemlig lister og rock. Enhver rockfan med respekt for seg selv, sitt kjønn (det mannlige) og sin legning (den nerdete) lager lister: Årets Album. Nittitallets Beste Singler. Tidenes Største Band. De 50 Beste Gitarplatene. Ros er alltid en form for selvros, og ingen publiserer sine favorittlister uten å tro at de også tegner et flatterende selvportrett: Se hvor god og personlig smak jeg har!

SLIK ER PARADOKSENE

på smaksfeltet: Hver og en skal liksom ha sin egen smak, uavhengig av andre, men samtidig søker vi andres anerkjennelse for våre valg og preferanser. Om du ikke holder deg til rockhistoriens vedtatte klassikere (si «Revolver», og ingen løsner et skudd), bedriver du sosial risikosport. Kaller du Steely Dans «Can't Buy a Thrill» historiens beste debutalbum, mister du all ære hos tilhengerne av «Velvet Underground & Nico» eller Sex Pistols' «Never Mind The Bollocks». Men andre vil gi deg poeng for originalitet og dristighet. Jo større autoritet du allerede nyter som smaksdommer, jo mer kan du våge - og jo mer du våge for å heve deg over det konvensjonelle pensumet: Hyll ikke Neil Young, men David Crosby. Ikke Beach Boys' «Pet Sounds», men «Sunflower» eller «Surf's Up»...

LISTEMANIEN

knytter seg til «gutter er gutter»-trenden (takk til Nick Hornby og Herreavdelingen), retroorienteringen til rockmagasiner som Mojo og Uncut, dagspressens brede presentasjon av gamle helters diskografi og plateselskapenes evige strøm av årgangsvarer med forbedret lyd og innpakning. Restaureringen og kanoniseringen fyller behov langt ut over det musikalske. Den hjelper rockens disipler å forlenge puberteten med verdigheten i behold. Når tretti-, førti- og femtisene skal legitimere sin fortsatte svakhet for «ung» og «lav» kultur, blir trekordslåter innlemmet i dannelsesbegrepet og simple vinylskiver opphøyet til fullverdige kunstverker - gjerne med ekspertkommentarer som gir dem betydning og verdi for kommende slekter. Misjonskallet står sterkt. De som har fått sine liv forandret av en bunke plater, kan bruke resten av livet på å pense andre inn på samme lydspor.

NÅR LISTENE

havner i bokform, skjønner vi at rocken er blitt voksen. Her hjemme utga eksrockskribentene Torgrim Eggen og Sindre Kartvedt «Larmen og vreden» i 1999, med undertittelen «Guiden til de 100 nødvendige rockplatene». Forfatterne sa som alle ekte kritikere: Dette er vår overbevisning. Og vi mener vi har rett. I sammenlikning blir det noe tamt og blodfattig over den ferske «111 skiver vi elsker», der kretsen rundt konsertstedet Blå har latt like mange «musikkvenner» og kjendiser lage hver sin Topp 20-liste i et tolerant og fargerikt fellesskap: «Boka er ment å være upretensiøs, åpenhjertig og skamløst subjektiv...» Men da forsvinner mye av moroa, som nettopp består i rocksnobbens arrogante krav på allmenngyldighet, tross vissheten om at vi aldri vil enes om favorittplater: Her er Den Eneste Sanne Lista!

PARADOKSALT NOK

er det bare slike påstander som gjør det nødvendig å diskutere smak og behag på ramme alvor. Tirsdag fikk jeg en opphisset mail fra Jan Omdahl, en annen eksrockskribentkollega: «Så du saken om de to finansgjøkene som fikk breie seg over fire sider i Dagens Næringsliv med tidenes 200 {lsquo}beste' rockeplater lørdag? Vet ikke om du la merke til at det nesten ikke var en kulørt mann på lista?» Og ganske riktig: Verken James Brown, Aretha Franklin, Bob Marley eller Public Enemy var funnet verdige. Ikke engang Marvin Gayes «What's Going On» var med på apartheidlista. Men hva skal man kalle fraværet av Elvis Presley, Patti Smith, Kraftwerk, The Smiths og Pixies?

«Jeg kjenner ingen som kan halvparten så mye om rock som oss to til sammen,» sa finansrådgiver Thorstein Selvik (48) med et nikk til sin venn, bankmannen Asbjørn Aas. Etter flere års arbeid - og et par skilsmisser - mente de nå å ha klar ei objektivt vitenskapelig liste, laget med hjelp fra bekjente (!) stjerner som Neil Young og Grateful Dead, som følgelig ble sterkt representert på lista! Rangeringen ble justert helt fram til offentliggjørelsen: «Vi har gjort noen skifter på plass 166 og 192.» Et par dager etter kom følgende rettelse på trykk: «Van Morrisons {lsquo}Moondance' er tatt med to ganger og skal strykes fra nr. 59 og erstattes med «A Nod Is As Good As a Wink... To A Blind Horse» - Faces (1971).» «Lille lørdag» kunne ikke gjort det bedre.

SELVSAGT FIKK

herrene raskt svar på tiltale - fra sosiologen og forfatteren Per Solvang: «Jeg mener... Bowie på 55.-plass!» Selviks uttalte irritasjon over rockjournalistjyplinger som kårer tre år gamle plater til tidenes beste, fikk Solvang til å stemple finanslista som en «posisjonering i et sosialt felt av listeproduksjon». Ja visst, slik vil det alltid være. Og så trakk min santen Solvang i fullt alvor fram sin egen definitive liste, laget etter kompilasjonprinsippet: «Min kanon baserer seg på et utvalg av allerede etablerte lister (fra diverse musikkblader og aviser) og er per i dag generert fra et tilfang av 19 lister.» Og den viste altså at Beatles ganske riktig hørte hjemme øverst, mens Nirvana fortjente en 2.-plass og ikke en 67.-plass. «Siste ord er ikke sagt,» avsluttet Solvang. Så sant, så sant. Nå må alle etablerte og ellers velfungerende middelaldrende norske menn rulle fram kanonene sin fra gutterommet. Det er full rocklistekrig i kongeriket.