SKODD OVER ULIK LEST: Det ligger mye symbolpolitikk i sko — for eksempel bruker bare djevelen Prada. Her er pave Frans? nøkterne svarte sko og pave Benedikts ekstravagante, røde. Foto: Max Rossi / Reuters / NTB Scanpix
SKODD OVER ULIK LEST: Det ligger mye symbolpolitikk i sko — for eksempel bruker bare djevelen Prada. Her er pave Frans? nøkterne svarte sko og pave Benedikts ekstravagante, røde. Foto: Max Rossi / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Vis meg pavens sko!

... og jeg skal si deg hvem han er.

SØNDAGSKOMMENTAREN: Den nye paven har fått nye klær: Håndsydde, hvite kjoler i ull og silke med korte, hvite kapper til, brede silkebånd med gulldusker, og en pelskantet, rød kappe med hette som kalles en mozzetta. Helt stø i betegnelsene på de hellige plaggene er jeg dessverre ikke, selv om jeg har beundret dem på nokså nært hold. I flere dager var de utstilt i vinduet til pavens skredder, Gammarelli, rett bak Pantheon i Roma. Det sies at kjennetegnet på en virkelig sivilisert by er at den har en opera og en butikk som selger presteklær. Roma har selvfølgelig flere, og kan trygt karakteriseres som et shoppingparadis, også for nonner og prester.

Nå er det ikke slik at enhver kan åpne døra til Gammarellis ærverdige butikk og be om en pavekjole. Men fashionistas av det sære slaget påstår man kan kjøpe spesielt gode sokker her, om man nå våger seg over dørterskelen. Sokkene kommer i tre farger: Røde, ment for kardinaler, lilla for biskoper, hvite for paven. Familien Gammarelli har laget klær til katolikkenes overhode og hans nærmeste undersåtter siden 1789. Trenden innen pavelige gevanter går mot det enkle, med mindre gull og broderier. Men skal man dømme etter vindusutstillingen er årets vårkolleksjon ikke ulik høstkolleksjonen. I Vatikanet forholder de seg tross alt til klær i århundrelangt perspektiv.

Men av og til gjør moten et hopp, selv i de mest konservative kretser. Pave Frans vil ikke ha røde sko. Hans forgjengeres skomaker, Adriano Steffarelli, sto klar med førsteklasses rødt lær, men ble avvist. Pave Frans vil bare gå i brunt på beina. Argentineren valgte som kjent å ta bussen hjem i stedet for limousin eller pavemobil på sin første arbeidsdag, det første tegnet på en ny nøkternhet. Men rødt har prydet paveføtter i flere århundre. Røde lærsko utendørs, broderte, røde tøfler i fløyel eller silke til innebruk: Slik er tradisjonen.

At Paven ikke lenger skal gå i røde sko kan derfor sammenliknes med at kvinner sluttet å gå med fotside skjørt i begynnelsen av forrige århundre. Skjønt hensikten vel er motsatt — Paven ønsker seg mindre fokus på føttene. Polske Johannes Paul varierte riktignok med svarte og brune sko til pavekjolen. Men han ble gravlagt i de røde. Hans etterfølger, tyske Benedikt, skal ha vært opptatt av stil. Han viste seg gjerne i sine blanke, røde sko, i den grad at herremagasinet Esquire førte ham opp på lista over årets best kledde menn i 2007. Et rykte oppsto om at Benedikts sko var fra designermerket Prada, og han ble utsatt for beskyldninger om hang til verdslig luksus. Det ble framholdt at Dalai Lama, en annen religiøs leder med røde sko, nøyde seg med fotvennlige Rockports. Men ryktet var ikke sant. Pavens sko var sydd av Stefarelli. Og, som alle vet, er det ikke kirkens mann, men bare djevelen som går i Prada.

Røde sko er imidlertid ikke forbeholdt de geistlige. De ble hyppig brukt ved det franske hoffet fram til slutten av 1700-tallet, for å skille hoffets folk fra andre aristokrater. Skoene forsvant med revolusjonen, som brakte med seg en ny, nøktern klesstil. Men i fransk mote dukket ekstravagante sko raskt opp igjen. Vår tids mest omtalte skomaker, Christian Louboutin, lager utelukkende røde sko, i den forstand at han lakkerer alle såler kirsebærrøde. Slik er det mulig å ha røde sko på, selv når de må være svarte eller brune. Bruder investerer i Louboutins kostbare, høye hæler, bare for at sålen skal synes når de kneler ved alteret. Røde sko har en helt særegen appell, som symbol på makt og posisjon, men også som et tegn på lettsinn. Røde sko er verken praktiske eller fornuftige. De tiltrekker seg oppmerksomhet i den grad at enkelte oppfatter dem som en invitasjon til å rive klærne av den som bærer dem.

Det syndige og forbudte ved røde sko er fortalt i eventyr og legender. Mon tro om Frans er den første paven som har lest dem? Mest kjent er HC Andersens eventyr «De røde sko» fra 1845. Det handler om lille, fattige Karen, som alltid måtte gå barbeint om sommeren og i tresko om vinteren, og som først får anstendige sko når en gammel dame syr et par til henne av gamle, røde lærremser. Dette blir jentas skjebne, for når hun vokser opp velger hun seg alltid røde sko, også ved upassende anledninger, som til konfirmasjonen. Alle stirrer på føttene hennes og hun klarer ikke å konsentrere seg om Guds ord. Karen går på ball i de forbudte skoene. De vokser fast på føttene hennes og nekter å slutte å danse. Hun danser ut av ballsalen, bortover gatene, inn i skogen og ut i fortapelsen.

PALJETTSKO: Judy Garlands magiske sko fra «Trollmannen fra Oz».
PALJETTSKO: Judy Garlands magiske sko fra «Trollmannen fra Oz». Vis mer

Eventyret ender ikke særlig godt: Karen trygler til slutt en skarpretter om å hogge av henne føttene. Gjennom bot og bønn får hun til slutt slippe inn i kirken og fellesskapet — men altså uten føtter. En drøy pris å betale for en fattig jentes som bare ønsket å pynte seg litt. Eventyret har inspirert en rekke filmer, som «The Red Shoes» fra 1948, og er en særlig populær fortelling i ballettmiljøer. Tanken om sko som danser av seg selv må virke spesielt skremmende på en ballerina. Likevel er det noe som lokker. Røde sko har magiske egenskaper og evnen til å forvandle den som har dem på. Den aller tydeligste eksponenten for dette, er lille, foreldreløse Dorothy i boka/filmen/musikalen «Trollmannen fra Oz». I amerikanernes kanskje mest berømte familiefortelling får Dorothy et par rubinrøde sko, som skal beskytte henne på en farefull ferd for å drepe en ond heks. Dorothy får vite at skoene er magiske, men ikke hva hun kan bruke dem til.

I boka er skoene egentlig sølvfargede, men filmselskapet MGM endret dem til røde, fordi de ville ta i bruk den nye technicolorteknikken, og få maks uttelling på lerretet. Fem eller seks par ble sydd til Judy Garland, som spilte Dorothy, hver sko med 2300 ørsmå, røde paljetter. De er seinere blitt blant filmhistoriens mest ettertraktete klenodier. Noen ble stjålet og noen ble solgt, men ett av parene er offentlig tilgjengelig i samlingen til museet The Smithsonian i Washington. De har små hæler og en sløyfe foran, den typen som får det til å klø i enhver liten jentefot.

Skoene viste seg å kunne oppfylle Dorothys høyeste ønske, da hun var gjennom alle sine strabaser og ville hjem til Kansas. De fløy henne av gårde hvis hun bare klikket hælene sammen tre ganger og sa: «There?s no place like home». Parallellen mellom Dorothy og paven har ikke unnsluppet sosiale medier. På Twitter utløste skoskiftet kommentarer som: «There?s no place like Rome». Pave Frans har selv sendt ut 13 tweets under navnet @Pontifex siden han tok over.

Men foreløpig ingen om sko.

Hege Duckert er kulturredaktør i NRK.

Kilder: The New York Times, The Sunday Times, NBC News, behindballet.com, «The Wizard of Oz» (1939), Twitter.

KJENDISSKO: Mette-Marits Louboutin-kledte bein på møte i Kirkerådet. Foto: Marius Gulliksrud / Stella pictures
KJENDISSKO: Mette-Marits Louboutin-kledte bein på møte i Kirkerådet. Foto: Marius Gulliksrud / Stella pictures Vis mer