DET STORE EPLET: Maria Børja kommer med sin roman nummer to, som foregår i the big apple, New York.
Foto: Jon Terje Hellgren Hansen / Dagbladet
DET STORE EPLET: Maria Børja kommer med sin roman nummer to, som foregår i the big apple, New York. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen / DagbladetVis mer

Viser at det er morsommere å gå med Converse enn Manolo Blahniks i New York

Spennende, men sprikende roman om reisen fra undergrunnsklubb til penthouseleilighet.

ANMELDELSE: «Hun hadde vært så åpen da hun kom til byen. Alt var et eventyr, hun trengte bare å gå på gata for å kjenne det, se det. Alt overrasket henne. Alt hun så, hørte.»

Handlingen foregår på to plan i Maria Børjas roman «Ny by». Det ene planet forteller om Lisa Kolbergs første møte med New York som utvekslingsstudent. Lisa får et rom i et veganerfanatisk kollektiv, og de sykelig matbevisste amerikanerne blir skildret med mye humor.

To plan
Lisas underdanige forhold til dem vekker også medfølelse, jeg får så lyst til at hun skal gjøre et kjøttopprør. Heldigvis vinner hun også ordentlige venner etter hvert og trekantsdramatikken mellom henne, venninnen Sol og kameraten James blir godt og utførlig beskrevet.

I det andre planet møter vi Lisa året etter hvor New York har blitt hjemme, kjæresten er rik, jobben på ambassaden givende, om enn stressende og dårlig betalt. Men tvilen på hvem hun er og hva hun bør gjøre brer seg som en stadig sterkere kløe i kroppen:

«Sekunder senere sto hun med vidåpne øyne foran speilet og inspiserte kroppen. Snudde seg rundt, strakk og løftet på huden på jakt etter nye stikk mens hun kjente etter om det klødde på nye steder. Enda det gjaldt å ikke klø.»

Viser at det er morsommere å gå med Converse enn Manolo Blahniks i New York

Det er i denne andre perioden og i kløen boka starter, Lisa tror de har veggdyr i leiligheten, men kløen kan like gjerne ha et psykisk opphav.

Dermatillomani
Tematikken minner meg om Nathalie Portmans rolle i filmen «Black Swan», begge jentene sliter psykisk og klorer seg til blods. Lidelsen heter dermatillomani på fagspråket og passer ypperlig til å bli brukt som virkemiddel i kunsten.

Det synes jeg også den gjør i Børjas bok, i hvert fall i starten. Men etter hvert blir veldig mye formidlet gjennom kløen, jeg synes Børja kunne ha utvidet den psykologiske profilen til Lisa mer.

Show, don't ask!
At Lisa er svært usikker, er åpenbart, hun stiller konstant spørsmål om sin egen væremåte, hvem hun er, hvordan hun blir oppfattet, osv. Til tider har jeg lyst til å si til boka: «show, don't ask!» Det blir så mange spørsmålstegn og det konstante metaperspektivet minner litt om Carrie Bradshaws noe selvopptatte artikkelskriverier fra samme by.

Men i «Sex and the City» telte stylistens innsats mer enn manusforfatterens, i Børjas bok blir imidlertid passasjene fra Lisas «vellykkede» tid i New York de minst interessante. En virkelig kritikk av overklassen blir det ikke, og hva som er årsaken til Lisas uro blir det heller ikke ordentlig nøstet opp i.

Jeg savner møkka og støyen fra rockeklubbene minst like mye som hovedpersonen selv. For de partiene var det virkelig gøy å lese, slik viser «Ny by» i hvert fall at det er mye morsommere å gå med Converse enn Manolo Blahniks i New York.