Viser skammen

Regissøren Rithy Panh mistet begge foreldrene sine under folkemordet i Kambodsja. Nå tør han endelig å fortelle historien til de 2 millioner menneskene som døde under Pol Pot.

- Jeg har forsøkt å flykte fra historien. Jeg har vært for nær minnene, og hatt for mye sinne. Det er først nå jeg har nok distanse til å fortelle hva som skjedde, forteller Rithy Panh, som er på norgesbesøk i forbindelse med visningen av den prisbelønte filmen «S-21, The Khmer Rouge Killing Machine». Filmen vises under «Film fra sør».

Arbeidsleir

Panh er født i Phnom Penh i Kambodsja. Han var bare guttungen da Pol Pot inntok hjembyen i 1975 og innledet det kommunistiske skrekkregimet som skulle ta livet av nærmere 2 millioner kambodsjanere. Panh ble tidlig sendt til en av Røde Khmers arbeidsleirer. Han flyktet til Thailand som femtenåring, og ankom Paris ett år seinere. Her startet han etter hvert studier ved IDHEC filmhøyskole i Paris.

I 1989 laget han en film om kambodsjanske flyktninger, og vant flere internasjonale priser. Først for noen år siden vendte Panh tilbake til Phnom Penh for å starte arbeidet med filmen som dokumenterer overgrepene fra Toul Sleng-fengslet. Han hadde tenkt at det skulle bli en film om de få overlevende ofrene. Bare en håndfull av de 20000 menneskene som ble ført til Toul Sleng-fengslet overlevde. Men etter hvert ble det bestemt at også bødlene skulle være med i filmen.

- Det var en enorm påkjenning å møte bødlene. Først og fremst fordi jeg nærmest ble en sjelesørger og en venn for dem. Det hadde jeg ikke noe behov for å være. Derfor filmet jeg i to måneder og tok fri i én, filmet i to og tok fri i én. På den måten fikk jeg den nødvendige distansen.

Ordre ovenfra

I filmen møter ofrene sine bødler og konfronterer dem med hva de har gjort. Panh hadde med ei mappe med dokumenter til hvert møte. Hvis overgriperne nektet for noe av hendelsene, viste han til dokumentene. Overgrepene i Toul Sleng er grundig dokumentert. Ironisk nok dokumenterte bødlene selv sine forbrytelser ved både å fotografere og nummerere dem som ble henrettet. I filmen lar Panh kamera være vitne, mens overgriperne forteller nøkternt og kjølig om hvordan de presset fangene til å tilstå hendelser de ikke hadde gjort, for dernest å torturere dem til døde. De fleste bødlene sier at de handlet på ordre ovenfra, og at de ikke hadde noe valg.

- Dette er bare tull, sier Panh.

- Alle mennesker har et valg.

- Det virket ikke som de angrer på det de har gjort?

- Det er fordi de ikke har noe språk for følelsene sine. Som du sikkert la merke til fortalte en av overgriperne at han fikk hodeverk når han tenkte på det han hadde vært med på, og at han måtte drikke alkohol for å døyve smertene. Et av de største problemene i Kambodsja er at ingen har snakket om det som har hendt - verken bødlene eller ofrene.

- Hva gjør denne tausheten med folk?

- Det gjør at vi ikke kommer videre. Mange bærer på en skam, også ofrene. De føler kanskje at de ikke gjorde nok for å avverge det som hendte. Og siden foreldrene ikke forteller noe om hva de ble utsatt for, går denne skammen i arv.

- Har filmen din blitt vist i Kambodsja?

- Ja, den er vist ni ganger. Reaksjonene er alltid like kraftige. Ei ung jente sa til meg at det var svært vondt å se filmen, men at hun følte en slags renselse etterpå.

- Hvordan kunne dette skje?

- Jeg prøver å forstå det, og det er ikke lett. Men jeg tror dette kunne skjedd overalt. Jeg tror ikke på det onde i mennesket.

Sint

Panh har naturlig nok ikke hørt om sommerens norske AKP-debatt. I noen opphetede sommeruker utfordret professor Bernt Hagtvet AKP-erne til å ta avstand fra det de står for, og det de hadde gjort på 70-tallet. Til dette sier Panh:

- Alle mennesker kan gjøre feil. Det viktigste er at man har evne til å angre og ta avstand fra det man har gjort.

Selv mistet Panh begge foreldrene sine under massakrene i Kambodsja. Han tenker fortsatt på dem hver dag.

- Er du bitter?

- Ja, jeg er sint. Men jeg er nødt til å komme videre. Det var derfor jeg laget denne filmen. Jeg laget den også som terapi for meg selv.

DISTANSEN: Rithy Panh var bare guttungen da Røde Khmer inntok hjembyen Phnom Phen. Han har brukt et helt liv på å få distanse nok til sin egen historie. Nå orker han å fortelle hva som skjedde.