Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Visjonær eller misjonær?

STAT OG KIRKE: Ennå finnes troll gjemt i Grunnloven. De sørger for at lutheranere blir prioritert ved regjeringsutnevnelser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selvfølgelig var Henrik Wergeland først ute. Allerede på 1840-tallet skrev han det følgende om den evangelisk-lutherske statsreligionen i Norge:  Jeg troer vor Grundlovbedst paa Jord,dog ei at bedst er hvert et Ord,Saaledes troer jeg for Exempel,At Hver bør vælge frit sit Tempel.Man friest være maa i Tro,thi bør forandres § 2. (fra Nordmandens Katechisme, tredje part. Politiske troesartikler.) Statsminister Jens Stoltenberg har nå en glimrende mulighet til å sette spor etter seg i norsk historie. Han kan bli husket for å sette strek over en periode som (i alle fall) i ettertid vil bli vurdert som i strid med allmenn demokrati- og menneskerettighetsforståelse. Han kan bli husket for å være visjonær, selv om han allerede er litt seint ute. Lillebjørn Nilsen kaller jødeparagrafen i vår opprinnelige Grunnlov for et troll. Først i 1956 ble vi kvitt et annet grunnlovstroll, den såkalte jesuitt- og omstreiferparagrafen som sørget for at også andre ble nektet adgang til riket. Riktignok mot KrFs stemmer i Stortinget. Ennå finnes troll gjemt i Grunnloven. De sørger for at lutheranere blir prioritert ved regjeringsutnevnelser. «Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antall bekende sig til Statens offentlige Religion» (§ 12). De fleste norske velgere er altså uvitende om at de også velger et kirkelig organ når de stemmer ved et stortingsvalg, triumferer trollet hvert fjerde år.

HVORDAN kan vi kritisere sharialover i andre land når vi har en paragraf som gir særretter til folk og institusjoner på grunnlag av tro, kan Jens Stoltenberg spørre Arbeiderpartiets landsmøte i 2007 når saken skal behandles. Dersom han vil være visjonær. I et demokrati må staten garantere full religionsfrihet og behandle alle innbyggere med ulike livssyn likt. Hvordan kan vi da forsvare at staten i det nå mangfoldige Norge fortsatt skal ha sitt eget, utvalgte trossamfunn? Dessverre vil ikke statsminister Stoltenberg være visjonær dersom han nøyer seg med å følge flertallet i Gjønnes-utvalget. Å velge den gylne middelvei er sjeldent visjonært. Det vil i tilfelle føre til at debatten om organisering av Den norske kirke vil fortsette i mange tiår til. «La oss slippe den engstelige mellomløsningen,» sukket Jan E. Hansen i Aftenposten ved årsskiftet da han kommenterte «flertallsforslaget». Janne Haaland Matlary har sammenliknet den samme ordningen med å være «litt gravid». Gjønnes-utvalgets flertall ønsker riktig nok at Kirken selv skal utnevne sine biskoper. Det skulle bare mangle. At Senterpartiet og biskop emeritus Gunnar Stålsett vil at regjeringen fortsatt skal utnevne de åndelige lederne, forteller at noen er i ferd med å ødelegge sitt eget ettermæle.

HØYRE, KrF og Venstre tør likevel ikke ta skrittet fullt ut. De vil at Stortinget skal sørge for en særlov for Den norske kirke. En annen lov skal gjelde alle andre livssynsamfunn. Det er et framskritt at Stortinget framfor regjeringen, skal kunne øve innflytelse over Dnk. Det medlemmene i Kirken ikke fortjener med en slik ordning, er at humanister som jeg - eller muslimer, kan være med på å styre deres trossamfunn dersom vi er folkevalgte. Det fortjener ikke medlemmene i Den norske kirke. Som kjent er det ikke konfesjonskrav til stortingsmedlemmene. Hva er galt med å gjøre Den norske kirke til en frikirke på linje med de andre kristne trossamfunnene i Norge? kunne Jens utfordre landsmøtet. Dessuten, er det noen som representerer den aktive grasrota i norsk kristenhet, så er det Norges frikirkeråd. Dette rådet, sammen med mange av Kirkens eget folk, anbefaler et fullt skille mellom stat og kirke. Er det ikke de frikirkelige som utgjør røttene til vår egen organisasjon, Kristne arbeideres forening, kan vi kanskje høre Jens si om et år. Han kan også lene seg på de tre siste offentlige og kirkelige utredningene som alle har konkludert med nødvendigheten av en nyordning mellom stat og kirke.Det er 101 år siden forfatteren Victor Hugo kjempet drabelig i det franske senatet for et skille mellom stat og kirke. Han lyktes. Thomas Jefferson vant fram i samme strid for «A Wall of Separation between Church and State» i USA for ca 250 år siden. I Sverige ble det en nyordning på dette området for seks år siden. I det svenske tidsskriftet Humanisten leste jeg følgende nylig: «Svenska kyrkan är skild från staten. Idag, några år efter separationen, känns det som den mest naturliga sak i världen.»

NETTOPP, JENS. I dette spørsmålet vil du risikere mindre enn du aner ved å reise deg fra pragmatismens sump for å framføre prinsippenes klare tale. Og når Senterpartiet advarer mot mørkemennene i en fri kirke, kan du svare at Svenska kyrkan fikk en velsignelsesseremoni for homofile partnere etter at den sluttet med å være en statskirke. Det er mer enn hva man kan si om hva de regjeringsutnevnte biskopene har fått til i vårt eget land. Og du kan føye til at Søren Jaabæk gikk inn for et skille mellom stat og kirke allerede i 1870. Dessuten er du inspirert av Senterpartiets slagord om lokaldemokrati og selvstyre når du endelig har bestemt deg for å gi Den norske kirke tilbake til medlemmene der. Njål Høstmælingen, doktorgradsstipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter avslutter sin artikkel «Grunnlov, stat og kirke» slik: «Statskirkeordningen bygger på tidligere tiders diktat og intoleranse, og har (forhåpentligvis) intet med dagens norske samfunn å gjøre. Et skille ville derimot kunne bidra til et Norge som er mer åpent for andre tros- og livssyn, og andre kulturer. Det alene skulle tilsi at ordningen ikke bør beskyttes, verken av lovgiver eller grunnlov.» Tør du, Jens?