Visjonæren

Forhenværende partileder Thorbjørn Jagland har begynt å fylle et utenrikspolitisk tomrom.

SOM PARTILEDER

ble Thorbjørn Jagland etter hvert utropt til katastrofe. Den uheldige mannen i visa til Egner kunne lenge prise seg lykkelig mot Jaglands mange knall og fall på meningsmålingene og i mediene. Heldigvis tapte han vervet før han endte som selverklært og mistrøstig «medieoffer». I stedet har Jagland åpenbart ristet av seg mismotet og tatt fatt der han trengs. Som formann i utenrikskomiteen er han blitt en høyst synlig og ikke minst seende aktør, i den grad at det hender det går flere uker før vi kommer på at landet allerede har en utenriksminister.

LA GÅ

at Jan Petersen er dømt til å tone ned hva slags utenrikspolitikk han egentlig ville ført dersom Kristin Krohn Devold var krigs- og statsminister og ikke Bondevik. Det er likevel påfallende hvordan Thorbjørn Jagland har tatt ordet - og beholdt det - i kraft av å henvende seg til offentligheten om viktige saker vi og verden er opptatt av. Og enda bedre, på en måte som slett ikke minner om fordums halsbrekkende fomling i billedbruken når framtidas utfordringer skulle beskrives. Jagland har hele tida villet tilhøre de framoverskuende, langsiktige og visjonære politikerne. Han har samtidig ønsket å bryte med den gammeldagse retorikken som beskrev motsetningene i det tidligere klassesamfunnet, uten å finne ordene.

Nå, derimot, strømmer det utvungent fra hans lepper hver gang han får sjansen til å meddele oss hva det er han ser, der over de høye fjelle.

INGEN LANDSFADER,

ennå, men Thorbjørn Jagland har tydelig merket seg at det faktisk er god plass ved siden av Kåre Willoch i høysetet, når nasjonen etterspør kloke ord om terrorismen, Palestina, maktbalansen mellom EU og USA, om bistandspolitikk og verdenshandelen, om maktfordelingen i en global verden der de fattige landene begynner å stå sammen. Lenge var utenrikspolitikk noe som handlet om «de andre, der ute» og dermed lite å plukke poeng på for en regjeringskåt maktpolitiker. I dag handler det i en helt annen grad om et «oss». Global maktfordeling som politisk verdi og forutsetning for lokal velferd og livsstandard, er sentrale tema. Vi er i en helt ny grad en del av verden rundt oss. For å si det som det er: Selv Idol-Kurt fra Bergen må denne uka kåres til World-Idol-Kurt, hvis han vil vinne verdenslansering i førstepremie.

INGEN BOMBE

at Norge også er et land i verden. Snarere vårt varemerke som egenerklært humanitær stormakt og supermekler på fredsbørsen. Likevel er det ikke Bondeviks runde ord og mange håndtrykk med de mektigste statslederne som fester seg som en viktig kilde til innsikt i hvordan vi kan forstå de store sammenhengende. Det er i økende grad Thorbjørn Jaglands analyser som bidrar til å løfte både blikket og ikke minst Jagland selv, over den traurige kommuneøkonomien i det norske huset. Det kler ham. Han kommer bedre til rette i høyere luftlag med utsyn til åpnere landskap. Ja til EU-Idol-Kurt, kan det snart være noe?