Visjonen om Bislett

Bystyret i Oslo har vedtatt at Bislett stadion skal rives og et moderne sommerstadion for friidrett og fotball skal bygges, delfinansiert av næringslivet. Vedtaket hviler på Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets bystyreflertall.

Jeg vil i denne artikkelen drøfte dette vedtakets konsekvenser, og påpeke en del forutsetninger som bystyreflertallet har valgt å se bort fra.

For å forstå Bisletts betydning for hovedstaden og for vår unge nasjon må man betenke dens historie: siden 1922 en samlingsplass for idrettsutøvere og publikum året rundt, ydmykt plassert på tomta til et tidligere teglverksbruk kommunen kjøpte ved århundreskiftet «for å skaffe de nord-østlige bydeler en idretts- og lekeplass».

Alt i 1908 ble første Bislett-banen åpnet. Utviklingen av de store betongtribuner skjedde i årene før krigen, arkitekt var Frode Rinnan, som sørget for ytterligere istandsettelse til Vinterolympiaden 1952.

Bislett som idrettsbane vokste altså frem samtidig med boligområdene omkring, en tettbebyggelse som aldri har eksistert uten sin stadion. Kanskje det forklarer hvorfor anlegget er blitt så elsket: Befolkningen ser anlegget som bydelens naturlige sentrum. Husenes dimensjoner og idrettsanleggets lever i harmoni.

Man kunne si: Slik Roma har hatt sitt Colosseum fra snart to tusen år tilbake - da denne by ble en millionby - har Oslo hatt Bislett stadion med seg, like fra den stund hovedstaden ble en hundretusenerby.

I utlandet er Bislett stadion mer kjent enn Holmenkollen, for bare å ha nevnt noe om Bisletts «signaleffekt». Det er i skøytekretser i Holland og USA det nye Bislett-vedtaket har vakt størst ramaskrik. (Fins som eget tema på Internett, sjekk på stikkord: «Bislett lost for skating.»

Det er på denne bakgrunn en må forstå sankthanshaugfolkets innette motstand mot planene om et nytt gigantanlegg:

Tomtearealet umuliggjør en ydmyk løsning, gatenettet tåler ikke høyere parkeringsbelastning, et nyanlegg vil fort bli et mastodontbygg og ødelegge Bisletts prunkløshet. Skulle ordet funksjonalisme noengang dekke betydningen «å fungere» må det være i tilfellet Bislett stadion, som pr. i dag kan romme 30 000 tilskuere uten å sjenere omgivelsene. Frode Rinnans løsning, om enn grå, er genial. Legg merke til hvordan Store Stå-tribunen tar gaterommet i bruk først fem meter over gateplanet!

Det ligger i kortene at når næringslivet skal kobles til et idrettsstadion, så kommer profittmotivet til å stå i sentrum. Vi har alle sett hvordan nybygde Ullevål Stadion ser ut: en glassglinsende idrettsborg, vernet av parkeringsarealer og asfalt.

Egenarten med Bislett stadion er

1) dens bratte tribuner, med nærhet til banen,

2) dens åpne favn, der solen får flomme inn.

I Romas Colosseum ble keiserens praktlosje kalt «pulvinar». På Bislett i Norge nøyer man seg med «kongetribune» - og dertil et klubbhus som våre monarker etter 1905 alle tre har et nært forhold til (om enn kong Harald kun fra sin tid som prins og kronprins).

Det finnes et forslag til rehabilitering av Bislett stadion, med bevaring av det ytre skall og skisser for nybygging mot Martinus Lørdahls plass (offentliggjort i St. Hallvard 1/1995), utarbeidet av arkitekt Eivind Eriksen, og fremlagt for kommunen av Oslo Byes Vel. En slik moderat utbygging vil være mulig å få fullført på relativt kort tid. Men siden forslaget er forkastet av Oslo bystyre, kan det fastslås at noen «løsninger» på Bislett-saken ikke er i sikte på mange år - jeg siterer fra Oslo Byes Vels brev 19.10.98 til Arbeiderpartiets bystyregruppeleder:

«Riving/nybygging vil være tidkrevende. Ny reguleringsplan er nødvendig fordi bruksområdet forutsettes utvidet til andre formål enn det eiendommen er regulert til. Dernest må det forventes en behandlingstid på fra minimum 12 måneder (uten protester og innsigelser) til 18- 20 måneder - forutsatt at lovbestemt og normal prosedyre følges. Nytt anlegg vil reise spørsmål om konsekvensutredning. Videre vil selve byggemeldingsprosessen kunne ta betydelig tid. I tillegg kommer at byggeperioden vil bli lengre og kostnadene høyere.»

For å tale i klarspråk: Oslo bystyres flertall har valgt smadremetoden. Det innebærer en konfliktopptrapping som vil bli møtt med motstand - og vil bli tidkrevende, ressurskrevende. Man spør seg: Hvorfor denne uvillighet til å lytte til et folkelig argument og åpne for debatt omkring hvordan Bislett skal kunne fornyes?

Mest å klandre er Oslo kommunes Park- og idrettsvesen, ved sin leder Ida Fossum Tønnesen. Hun er ansvarlig for at ni år er gått til tidsspille - fra opphør av islegging på Bislett til der man befinner seg i dag, med et stadion kommunen kynisk har latt stå og forfalle, uten at godkjente nybyggingsplaner er frembrakt. Dette er etter modell av den verste gårdeierspekulant: la bygningen forfalle over så lang tid at selve forfallet blir et argument til fordel for riving. Hun, om noen, er ansvarlig for det økonomiske milliontap riving av et idrettsstadion innebærer.

Oslo Idrettskrets, ledet av tidligere skøytepresident Børre Rognlien, er å klandre fordi Kretsen aldri har sammenkalt til en situasjonsoverveielse mellom de tre «brukeridretter» som alle år var knyttet til Bislett: friidretten, fotballen og skøytesporten. Det er en kjent sak at det var fotballen som skviset ut skøytesporten fra Bislett, på slutten av 1980-tallet, da skøytesporten var i en bølgedal. Skøytefolket har aldri godkjent den skvisen.

Her kan det vises til det opprop 37 skøytevenner signerte 7.5. 1997, undertegnet av Hjallis, Kuppern, Koss, Bjørg Eva Jensen, Reidar Liaklev, Arve Opsahl m.fl.: «Oslo kommune har under utarbeidelse planer for modernisering av Bislett Stadion. Uansett hvilken byggeløsning man velger, er det viktig at skøytesporten kommer tilbake til denne arena. Vi ber derfor kommunen legge Bislett-planene til rette slik at kunstfrossen bane vinterstid inngår.»

Var det ikke på tide at dagens ordfører, Per Ditlev-Simonsen, slo en strek over den urett som er begått mot Bislett, sammenkalte til stormøte der alle fikk lagt sine kort og sine interesser på bordet, sine forhåpninger og sin frykt? Om enn han har en varaordfører mot seg som er stolt over å rive selvsamme olympiastadion.

Akk nei, jeg vet en ordfører i Oslo er maktesløs.

Men blink litt med øyet da, Ditlev-Simonsen, til oss som elsker denne byen! Vi er flere enn Arbeiderpartiets bystyregruppe aner!

Da Oslo-borger nr. 500 000 ble født 16. nov. 1997 - og ordføreren gratulerte - var morens første ønske: at den nyfødte sønnen fikk gå på skøyter på Bislett når den tid kom!

Så kanskje appellen heller skal gå til TV-mediet, om det er der den såkalt «demokratiske» debatt ennå har et pusterom: La oss få en «åpen aften» omkring visjonen om Bislett stadion, vår hvite stein