Vismann fra Hardanger

Olav H. Hauge: Dropar i austavind.

Olav H. Hauge har gjennom en rekke diktsamlinger nå vunnet seg en solid posisjon innenfor nynorsk lyrikk. Hvor solid viste ikke minst den samling av Dikt i utval som Ragnvald Skrede redigerte for noen år siden. Den plasserte ham blant de beste av våre nålevende lyrikere.

Og i år er Olav H. Hauge ute med dikt igjen. ”Dropar i austavind” heter boka, og med en viss rett, iallfall i den forstand at diktene er som små dråper i lufta. Enkelte av dem glitrer og blinker det i; andre er ikke fullt så skinnende, og noen er uten enhver glans – ikke så helt få, forresten, når sant skal sies.

I de beste diktene er det en vis mann som fører ordet, en mann som har tenkt og grublet meget, som har sett og opplevd meget og som er kommet fram til et religiøst syn på livet, ukonfesjonelt såvidt jeg forstår, men klart religiøst. De store stormer i livet har dikteren lagt bak seg, motgangen og kampen mot den likeså. Han er en som livet har slengt fra seg og som ”slumpa til å hamna ovanpå”, en som først og fremst har lært at det går an å leve enkelt, at det er riktig og godt å leve enkelt.

”Men det gjeng an å leva
i kvardagen og,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkja på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
og lesa kinesiske vers.”

Denne tone av forsoning og fred både med seg selv og med livet, oppfatter jeg som en av de dypeste og mest bærende i Hauges samling. Den klinger med i svært mange dikt, i ulike variasjoner og modulasjoner selvsagt, men den er alltid av eminent poetisk natur, den lar oss lytte til den poesi som er i tingene omkring oss uten at vi selv alltid er klar over det:

”Og eg var sorg og heldt til i ei hole.
Og eg var ovmod og bygde attum stjernone.
No byggjer eg i næraste treet,
og um morgonen når eg vaknar,
trår fura gull på nåli. ”

Det er en diktning som har sorg og lidelse som forutsetning. Nesten alle diktene vitner om at Hauge vet av egen bitter erfaring hvor hardt livet kan fare med mennesker, han har sett nordenvinden komme og fryse våre liv til. Og han kan gi storslagne bilder av de tunge stunder han har kjent før diktet kom:

”Mitt liv er drift yver polhav.
Nedisa ligg skipet mitt i audni.
Eg lyder til kvar smell og kvar brest.”

Ellers er ”Dropar i austavind” sterkt skiftende – den spenner over store områder, både formelt og innholdsmessig. Her er snurrige aforismer og enkle bilder fra landsens liv og stell, og innimellom også noen ganske artige, men i grunnen forstemmende utfall mot konkret poesi og modernistisk diktning overhodet. Det er så lett å lage dikt i dag, klager han et sted – ”Ungdommen ser på ordi / som byggjeklossar, / og kan få til / dei utenkjelegaste ting”.

Hvem sikter han til mer bestemt? Jeg håper for hans egen skyld at det ikke er den garde av unge lyrikere som gjør seg gjeldende i norsk diktning nå.

Oppløftende er det heller ikke å høre i et dikt om Bert Brecht at han ”var ein mangslungen kar”. Høyt setter jeg imidlertid de ekte og hjemmegjorte saker, regleformede dikt med åpenbart tradisjonsgrunnlag – som for eksempel det om Kubben.

”Eg stend eg, seddu.
Eg stod her i fjor og eg, seddu.
Eg kjem til å stå her eg, seddu.
Eg tek det eg, seddu.
Du veit ikkje noko du, sedu.”

Naturdiktene er fine og vare. Hauges vintermorgen-stemninger er som en slags ”frosne” stemningsbilder, malerier i svart og hvitt. De mer symbolske naturbildene der natur og menneske går oppi hverandre, står ikke like sterkt som stemningsbildene. Katta i tunet, hesjetråden på åkeren, ljåen og slegga og ”tussalusi” kan rett som det er få tanken til å fly i ren luft og ikke inn i et mer allment symbol. Hauge kan altså skrive midnre gode ting, og jeg synes han har sloppet mange dikt fra seg før de fortjente det. Men selvfølgelig er han en ekte dikter også i denne samlingen, en dikter som fortjener en bred lesekrets også blant folk som sokner til riksmålet. Han er en av dem som vet å bruke ordene slik at de kan forandre oss.

”Ord er dynamitt og verkar både i djupni og høgdi, i den sprekka dei slo, kan grunnvatn stiga.”

(Dagbladet 20. des. 1966)