Olav H. Hauge har gjennom en rekke diktsamlinger nå vunnet seg en solid posisjon innenfor nynorsk lyrikk. Hvor solid viste ikke minst den samling av Dikt i utval som Ragnvald Skrede redigerte for noen år siden. Den plasserte ham blant de beste av våre nålevende lyrikere.

Og i år er Olav H. Hauge ute med dikt igjen. ”Dropar i austavind” heter boka, og med en viss rett, iallfall i den forstand at diktene er som små dråper i lufta. Enkelte av dem glitrer og blinker det i; andre er ikke fullt så skinnende, og noen er uten enhver glans – ikke så helt få, forresten, når sant skal sies.

I de beste diktene er det en vis mann som fører ordet, en mann som har tenkt og grublet meget, som har sett og opplevd meget og som er kommet fram til et religiøst syn på livet, ukonfesjonelt såvidt jeg forstår, men klart religiøst. De store stormer i livet har dikteren lagt bak seg, motgangen og kampen mot den likeså. Han er en som livet har slengt fra seg og som ”slumpa til å hamna ovanpå”, en som først og fremst har lært at det går an å leve enkelt, at det er riktig og godt å leve enkelt.