Vismann i stormen

BERGEN (Dagbladet): Kolbein Falkeid (64) er årets festspilldikter. Det er en rolle han kler. Han rusler omkring som en vismann i den musikalske stormen som herjer Bergen i disse dager; en representant for ordet i kakofonien av toner og rytmer.

Kanskje er dikt musikk med andre midler. Det gynger i hvert fall en sang gjennom haugesunderen og lektoren Kolbein Falkeids tekster; en sang om spennet mellom utfart og bofasthet, uro og trygghet, hverdag og evighet, liv og død. Falkeid utgir i disse dager to bøker: «De store strendenes samtale - dikt i utvalg» og «Dikt og antidikt», gjendiktninger av chileneren Nicanor Parra.

Falkeid ruver i det lyriske landskapet. Han er en av dem som bærer tradisjonen videre, den store tradisjonen etter poeter som Olav H. Hauge, Rolf Jacobsen, Harald Sverdrup, Hans Børli og Paal Brekke. Diktene hans blir stadig tettere, mer presise, mer stramme og intense i gløden.

Ikke helt alene

Som tenåring hadde ikke Kolbein Falkeid draget på jentene. Når han ikke fikk danse på hjemmefester, trøstet han seg med bokhyllene i stedet. Der fant han dikt, for eksempel av Olaf Bull. Og Obstfelder. Slik oppdaget han at han ikke var alene på jorda. Han begynte å skrive for lokalavisene og fikk ti kroner diktet.

Poesien fortsatte å gynge i kroppen under en sesong som sjømann på fruktbåten «Northern Lights» mot slutten av 1940-tallet; et skjellsettende møte med Afrika og Sør-Amerika, dirrende timer på vakt i tropemørket mens en lærd annenstyrmann viste ham Sydkorset og tente en varig interesse for astronomi. Verden ble aldri den samme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Midt på 50-tallet flyttet Falkeid til Oslo for å studere. Der fikk han refusert diktene sine uten kommentar både av Gyldendal og Dagbladet. Men han fant et miljø, med lyrikere som Kate Næss, Stein Mehren, Kjetil Gjessing og ikke minst Georg Johannesen. Falkeid forteller:

- Jeg viste et dikt til Georg. Du må gjøre sånn, sa han og strøk noen linjer. Plutselig så jeg at det ble et dikt av det. Jeg gikk heldigvis igjennom en nokså lang og hard læretid. Det er helt nødvendig å møte motstand. Den som overlever, er i besittelse av en slags galskap som er nødvendig for å nå fram.

- Hvordan oppstår et dikt?

- Det begynner med en eller annen psykisk tilstand; en blanding av rastløshet, velvære og konsentrasjon. Man har en idé, men for å sette den ut i livet trengs et overskudd av kraft. Når jeg først er i gang, er det som om diktet overtar styringen. Samtidig utvikler man en slags håndverksmessig sikkerhet som hindrer en i å ta helt av.

- Helt fra starten av har du også virket som gjendikter?

- Jeg oversatte den unge, sterke tyske lyrikken for Vinduet på 60-tallet, mens jeg jobbet ved et tysk universitet. Seinere var jeg nok den første som gjendiktet både Paz og Pessoa. Og flere afrikanske lyrikere, blant dem Wole Soyinka, som seinere fikk nobelprisen. For meg har dette vært en måte å utvikle seg på, å holde blyanten ved like.

- Lærte du også av norske kolleger?

- Jeg husker at jeg leste et dikt av Hans Børli som heter «Døde fugler», fra 1962. Det begynner med å fortelle om et dikterjeg som finner fuglelik i skogen. Så kommer en linje: «du hører stillheten snø/inne på fugleviddene i det vesle hjertet». Det er ingenting i verden som er mer stille enn døden. Med dette bildet oppnår Børli nærmest det umulige: Å beskrive den absolutte stillheten.

- Er det diktets oppgave - å beskrive det umulige?

- Jorda er kartlagt. De nyeste diktene mine vender seg innover. Jeg utforsker det landskapet som aldri blir kartlagt; menneskets indre. Jeg vil undersøke om godhet og ondskap er uforenlige begreper eller om de er to sider av samme sak, som natt og dag. Vi vet ikke hva som bor i et menneske, og det fyller meg med ydmykhet. Kan mennesket frelses? Søren Kierkegaard skriver at når Lucifer piner sitt offer, stirrer han det inn i øynene. Hvorfor? spør Kierkegaard. Jo, for å finne noe som kan frelse ham selv. Også den onde lengter etter frelse, selv om han er evig fordømt.

- Fins det noen frelse - i religiøs forstand?

- Religion betyr undring. Goethe mente at det mennesket som leter hele livet, er blitt lovet frelse av gudene. Det er ikke nødvendig å komme fram. Bare tapere tror de er framme hver kveld. Det er en forpliktelse for mennesket å la seg forundre hele livet igjennom.

FESTSPILLDIKTEREN: Kolbein Falkeid har skrevet 20 diktsamlinger siden debuten i 1962, seinest «Utrøstelig bøddel», som utkom i fjor.