Vissent ekteskapsdrama

Pasjonsløst og litt selvgodt om svake menn og sterke hustruer.

BOK: Alle kjenner vel historien om skreddersønnen Knut Hamsun som snurper sammen Maries kjole før han skal få utdelt Nobelprisen, av frykt for at den svenske intelligentsia skal få et glimt av det som bare var hans. Eller Leo Tolstoj som drev sin kone til vanvidd med sine urimelige sannhetskrav og fattigdomsideal. Det dramatiske ekteskap endte med at hun, med hele verdenspressen som publikum, måtte stå utenfor og se gjennom vinduet på dødsleiet til sin ektemann gjennom femti år. I disse Ibsen-tider kommer en biografi om den strenge Susanna Ibsen, som ble sveket av Henriks gammelmannsvirilitet. Mens Bjørnstjernes «Hopp Caroline, hopp», er blitt et stående uttrykk.

Egne versjoner

Det finnes mange versjoner av et ekteskap. Rollen som store kunstneres hustruer er vel ikke særlig misunnelsesverdig. Enten framstilles de som ofre, eller så får de av «fansen» tildelt rollen som furier som ødela sine geniale menn. Overlever hustruene sine ektemenn, kommer de ofte med egne versjoner av ekteskapet. Der avslører de kjærlighetsfullt overbærende sine geniale menns svakheter i forsoningens «varme» lys. Kanskje litt skadefro kan de komme med avsløringer som at vegetarianeren Tolstoj spiste grønnsaksuppe kokt på kyllingkraft. Beskrive oldingesvakheter med skadefryd. Eller, som kontroversielle Alma Mahler-Werfel, avfeie en eksmann med at han var en skitten, liten jøde.

Åpningsreplikk

Også svensk-finske Märta Tikkanens søker å framstå som nokså overbærende når hun forteller om sitt tretti år lange ekteskap med tegneren og forfatteren Henrik Tikkanen. Han døde i 1984, og hun avslutter boka med et selvsikkert «Jeg savner ham ofte. Ikke et øyeblikk har jeg ønsket ham tilbake». Til tross for at feministen Tikkanen ikke vil være noen tradisjonell «hustru», har boka fellestrekk med andre hustrufortellinger. Ikke minst den obligatoriske åpningsreplikk når de unge piker treffer de store menn. Hamsun til Marie: «Så vakker de er da, barn». Eller Strindberg til en av sine hustruer: «Deg vil jeg ha tolv barn med». Og altså Henrik til Märta: «Hvis jeg ikke var gift, ville du gifte deg med meg?» Om det nå er slik det gis inntrykk av: Jo større kunstnere, desto større laster - så må Henrik Tikkanen ha vært genial: Han var egosentrisk, egoistisk og forfengelig. Han var urimelig, alkoholisert og utro. Han dominerte enhver samtale, løy og gjentok seg selv i det uendelig. Han var svært glad i sine barn, men sjalu når de stjal oppmerksomheten. På sin tvetydige måte var han også sjalu på sin kones forfattervirksomhet. Alt dette ifølge Märta Tikkanen, som påstår at det var da hun begynte å skrive, at «Århundrets kjærlighetssaga» (1978) krakelerte. Ikke at det å skrive var så lett for en fulltidsarbeidende firebarnsmor. Hun skrev i økter på fem minutter, eller om natta. Hun skrev om ekteskapet, om sin datters MBD, om sin sønns mentalsykdom, om voldtekt. Kontroversielle temaer i syttiårene, der hun ofte ble utskjelt for å skrive uhørt feministisk brukslitteratur.

Ikke nytt

Dette er ikke nytt stoff. Ekteparet Tikkanens forfatterskap beveget seg hele tida på grensen til det biografiske. Jo tausere ekteskapet ble, desto mer avslørte de for offentligheten. Jeg er ikke i tvil om at alt Märta Tikkanen skriver i «To», er sant. Mest sannsynlig var Henrik Tikkanen enda mer urimelig. Likevel er det noe som ikke stemmer. Til tross for at Märta hele tida bedyrer deres sterke kjærlighet, er tonen blottet for pasjoner. Ja, det virker så følelsesmessig stillestående at en kan spørre om hensikten med å komme med dette over tjue år gamle drøvtyggede stoffet.

Selvrettferdig

Mest betenkelig er hennes selvrettferdighet: Når Henrik var utro, var han slem, mens hennes eget utroskap bare var et fortvilet forsøk på å nærme seg ham. Når han skrev om sønnens mentalsykdom, var det av hensynsløshet. Når hun gjorde det samme, var det av kjærlighet. Tikkanen synes å ha stivnet i en selvtilfreds syttitallsfeminisme, der menn besitter alle laster og kvinner alle dygder. Ja, jeg får etter hvert stor sympati med Henrik, som ikke har en sjanse overfor sin perfekte hustru. Han forblir den håpløse ektemannen, med de urimelige påstandene som hun i sin politiske korrekthet ikke tillater seg. Urimeligheter som spriter opp denne visne kunstnerbiografien. Som da Simone de Beauvoir ligger for døden og Henrik påstår at det er selvvalgt: «Hun ble vel full av misunnelse fordi Sartre fikk så stor oppmerksomhet da han døde».