GRATIS TYNGDE: Klart det gjør inntrykk å se jødiske barn og foreldre brutalt skilles ad. Men «Saras nøkkel» prioriterer indignasjonen og tar for lett på troverdigheten.
GRATIS TYNGDE: Klart det gjør inntrykk å se jødiske barn og foreldre brutalt skilles ad. Men «Saras nøkkel» prioriterer indignasjonen og tar for lett på troverdigheten.Vis mer

Visst gjør det vondt

«Saras nøkkel» er et ålreit drama som heves av Holocaust-historien. Det er litt lettvint.

FILM: Det kan nesten minne om juks. Det er klart det alltid er opprivende å se barn rives ut sine skrikende mødres armer. En film om Holocaust vil få en ekstra tyngde bare at historiene i seg selv er så ubegripelige og vonde.

Det er derfor det finnes mange rent kunstnerisk ganske likegyldige filmer fra annen verdenskrig som likevel gjør inntrykk, bare på grunn av det grensesprengende historiske materialet som ligger til grunn.

To plan
«Saras nøkkel» er en habil dramafilm som får denne historiske tilleggsvekten. Filmen er basert på en roman av Tatiana de Rosnay som veksler mellom et historisk plan og et nåtidsplan. I 1943 blir lille Sarah (Mélusine Mayance) og den jødiske familien hennes arrestert av nazistene i Paris. Sarah rekker å låse inn lillebroren i soveromsskapet, og så begynner en panisk kamp for å komme seg ut av fangenskapet og tilbake til broren.

Over seksti år senere oppdager journalisten Julia (Kristin Scott Thomas), som jobber med en artikkel om franskmennenes utlevering av jødene under krigen, at hun selv bor i Sarahs gamle leilighet, og at den ble overtatt av hennes egen manns familie i 1943 uten at spørsmål ble stilt.

Nær historie
Det «Sarahs nøkkel» effektivt oppnår, er å vise hvor nær denne delen av historien faktisk er, at det ikke var noe som skjedde i en alternativ sort/hvit virkelighet, men i gatene og leilighetene dagens mennesker lever. At dramaene som virker så fjerne har påvirket deres eget liv. Det ble gjort moralske valg som skapte vannringer som ennå ikke har nådd land.

Ekteskapskonflikten som Julias oppdagelse utløser, er til å tro på: Hun reagerer med avsky, han påpeker at leiligheten også er hans barndomshjem, at den er noe annet og mer enn et hjemmet til en utslettet jødisk familie.

Scott Thomas er sterk, og Aidan Quinn klarer å gjøre en lang reise i en liten birolle som den kosmopolitiske kokken som får vite at familiehistorien hans er en ganske annen enn han trodde.

Indignasjon
Men så er det også flere rollefigurer som er redusert til flate funksjoner i plottet, som er der fordi noen må si det de sier. Scott Thomas' kollegaer er parodisk overfladiske og uvitende, og må tålmodig forklares at det var franskmenn og ikke tyskere som hentet jødene og overga dem til nazistene.

«Sarahs nøkkel» prioriterer for ofte sin egen indignasjon fremfor troverdige skildringer av mennesker og miljøer. Det virker litt for lettvint.