Viste rumpa i takknemlighet

Tromsø-fan satte pris på Iggy & The Stooges.

(Dagbladet.no): Mange ting i livet gjør vondt, sier Iggy Pop.

Den tynne, senete fyren som likner på en krysning mellom Gollum og Jahn Teigen drikker rødvin i en liten campingvogn ved Tromsøs havgap og snakker om årets Glastonburyfestival. Iggy lot publikum få komme opp på scenen og danse, brøle og krype med ham, mens regnet fossa ned og scenegulvet ble dekket av et tjukt gjørmelag. Resultatet ble at fyren med tilnavnet punkens gudfar gikk rett i bakken og nesten brakk ryggen.

-Gjorde det vondt?

-Jeg er født med høy smerteterskel, det har vært både et problem og en velsignelse, ler han.

Og godt er det. Sceneshowene til The Stooges var nemlig viden kjent for å være svært ville av seg. Ikke sjelden kunne Iggy finne på å rulle rundt i glasskår og gni seg inn med peanøttsmør eller blod. Han likte også å kaste seg ut fra scenen, derav ordet stagediving, eller gå en tur på publikum, såkalt crowdwalking.

– Heldigvis leger sårene mine merkelig fort, noe som er bra fordi jeg alltid ødelegger meg selv.

Sånn har det visst alltid vært. Iggy kunne få et kutt som dagen etter var forsvunnet. Sist det skjedde var i Hellas for to uker siden. En fyr kastet ei flaske med is på artisten, og kuttet ble dypt. Nå vises det bare som en liten hevelse over det høyre øyenbrynet. Sjefen sjøl bagatelliserer det hele.

– Det skjer en del, det skjedde jo også med Bowie, forteller han, og sikter til den berømte Norwegian Wood-konserten hvor David Bowie fikk en kjærlighet på pinne i øyet.

SE MIN RUMPE: Sånn ser det ut når tromsøværinger får oppleve Iggy & The Stooges på festival. Foto: TRULS BREKKE
SE MIN RUMPE: Sånn ser det ut når tromsøværinger får oppleve Iggy & The Stooges på festival. Foto: TRULS BREKKE Vis mer

I år er det nesten 40 år siden Iggy and the Stooges kom ut med sin første plate. Men til å begynne med var de et dårlig likt band. De solgte få plater og oppnådde aldri den helt store suksessen i samtida. Til tross for dette regnes Iggy and the Stooges for å være et av bandene som la grunnlaget for punken, og de har fått en undergrunnslegendestatus uten like.

– Hvordan kan det ha seg?

– Det er sant, vi var ikke suksessfulle da vi startet. Jeg visste at vi var suksessfulle, men det tok lang tid før noen andre skjønte det.

– Og likevel oppnådde dere kultstatus?

– Det er rart med det. Publikumet vårt på den tida var enten folk som hadde nok kunnskap eller utdannelse til å danne smak, eller folk som var så enkle og formløse at de bare skjønte greia. Kjernepublikumet vårt var faktisk tenåringer som enten hadde kommet skeivt ut eller som var bortskjemte. Alle imellom hata oss.

– Har det vært vanskelig?

– Det har vært veldig vanskelig. Til syvende og sist er det ikke alle pengene du tjener som teller, men hvor godt du håndterer problemene som følger med. At det er mange problemer som følger med dette, kan jeg bekrefte.

Iggy veit hva han snakker om. Gjennom hele karrieren sin slet han med tung dopmisbruk.

Dopen førte til at bandet ble oppløst i 1971, bare ett år etter at plata Fun House var sluppet. Dette likte kameraten David Bowie dårlig. Han dro Iggy i ørene og fikk stabla karrieren hans på beina igjen. Bowie klarte å samle the Stooges, og produserte punkrockalbumet Raw Power. Dessverre klarte ikke Iggy å hamle opp med narkotikaen, samtidig med at plata solgte dårlig, og igjen ble bandet oppløst. Denne gangen for godt. Til slutt ble narkotikamisbruket så voldsomt at Iggy bestemte seg for å legge seg inn på en psykiatrisk institusjon. Men Bowie ga ikke opp. Han støtta Iggy, og klarte å lure ham med på Station to Station- turneen i 1976. Etter dette stakk de to til vest-Berlin, hvor de bodde sammen i en lengre periode.

Nå er Iggy Pop tilbake i manesjen.

-Hvordan føles det å være på turné med disse gutta igjen etter 35 år?

– Det føles veldig tilfredsstillende når det høres bra ut. Det er en fantastisk følelse de få gangene det virkelig høres bra ut.

-Hvordan hørtes det ut i kveld?

– Det var helt wrooooooar! Sier Iggy, og lager løvelyder.

Les Dagbladets anmeldelse av konserten.

-Hvorfor har dere kommet sammen igjen etter så lang tid?

– Jeg var tom for andre ideer, hva ellers skulle jeg gjøre? I tillegg er det veldig godt å vite at jeg til slutt klarte å gi suksess til mitt første band. Det ville føles forjævlig å la den delen av livet ligge igjen i ruiner, utbomba og ødelagt. Så alt dette, uten å se for romantisk på det, har vært viktig for meg. I tillegg ville vi vise folk at vi hadde ballene til å gjøre det.

Mange band har gjort coverversjoner av Iggy and the Stooges‘låter opp igjennom åra. Alt fra Rage Against the Machine til Red Hot Chili Peppers har gjort sine egne versjoner av Stooges-låter, og band som Sex Pistols, Sonic Youth og Blondie har også latt seg inspirere av rockerne.

-Hvordan føles det at folk gjør coverversjoner av låtene dine?

– Det høres nesten aldri bra ut, vet du. Men det gjør ingen ting, at noen gjør en cover av låta di er det største komplementet en kan få som artist. Det betyr at du har gjort noe riktig. Til syvende og sist er det dét som skiller menn fra små gutter. Jeg hører grupper på radioen hver dag som ikke har én eneste minneverdig låt. Det har vi, og vi er ute i felten og spiller dem hele tida.

-Hva synes du om at låtene dine lastes ned fra nettet?

-For oss er det en god ting. Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å være opprørt over at låtene mine bare har tilgang til publikum gjennom platebutikkene, sier Iggy.

Han hevder det er sjefene i plateselskapet som bestemmer hvilke musikere som skal fram i lyset.

-Når du kommer inn i en musikksjappe er det banda som har blitt satset på som henger på plakatene. Og så er det et par Stooges- album i seksjonen rart og billig som du må leite igjennom. Der finner du oss, he he. Men med Internett jevner det seg ut. Alle er på samme nivå på nettet, og vi er der, sammen med de andre.

Iggy Pop er kjent for å være et fyrverkeri på scenen. Den magre kroppen står sjelden i ro, og under Bukta-festivalen holdt han det gående i halvannen time.

-Hvor får du energien din fra?

-Mye får jeg fra publikum, noe får jeg fra bandet, noe er ødelagt, dessuten klarer jeg ikke å drive med noe annet. Det er dette jeg gjør.

– Du har vært i gamet i 40 år nå. Hva synes du om dagens rockescene sammenliknet med hva du har gjort – og fortsatt gjør?

– Man har jo en del som bare står der med gitarene sine. Og det er helt greit, jeg vil ikke at alle skal være som meg. Ta Bob Dylan, for eksempel, han gjør ikke mye ut av seg, likevel blir det magisk. Allen Ginsberg sa noe interessant om ham: Da Dylan var på høyden på midten av 60-tallet, klarte han å konsentrere all energien sin gjennom pusten. Det er litt sånn «How could you be so fucking uncool? Cause I‘m Bob Dylan and you‘re not».

Iggy ler og lager Dylan-stemme.

-Men han klarte det. Hvis jeg hadde klart å sitte i ro, ville jeg nok også ha gjort det. I rocken er det plass til alle.

Les Dagbladets anmeldelse av konserten.