Visuell og musikalsk minimalisme

Måtelig vellykket totalpakke fra Kraftwerk.

Foto: Steffen Rikenberg
Foto: Steffen RikenbergVis mer

ØYA: Det er ikke mye igjen av originalbesetningen til Kraftwerk. Kun Ralf Hütter står igjen på podiet av den opphavlige Düsseldorf-kvartetten. Spørsmålet er om det har så mye å si for det hørbare resultatet.

Kraftwerk er fremfor noen like mye en visuell opplevelse, hvor stram estetikk aksentuerer den like stramme og nitidig innstuderte og proto-elektronikaen.

Og hva totalpakke og lekre detaljer angår, er de enere på feltet. 3D-effektene fungerer tidvis ganske godt, og når satelitten i «Space Lab» kommer flygende i sakte fart over hodene på publikum går det et sukk gjennom den bebrillede forsamlingen. Men det stopper også litt der -  wow-faktoren daler nemlig ganske kjapt.

God eller dårlig Man kan gjerne spørre seg om hva som skiller en god og en dårlig Kraftwerk-konsert all den tid regien er så stram at ingenting overlates til tilfeldighetene eller er situasjonsbetingede. Forestillingen kan like gjerne sees som en performance eller et kunstprosjekt. I dataromantikkens ånd er det «Press play on tape» og la det stå til. Forutsetningen for om de lykkes hviler mer eller mindre på om musikken treffer deg i hjertet eller ikke.

Settingen er finfin og den evigunderfundige minimalismen fremdeles like besnærende. Fra «The Robots», via «The Model» og «Man Machine» til «Autobahn»,  «Radioactivity» og «Tour De France» i ny og gammel variant, har de stramt uniformerte elektronikapionerene brorparten av Øya-publikummet i sin hule 3D-boble.