TERRORENS TALE: Reidar Aulies maleri «Gårdene brenner» eier en sjelden intensitet. Foto: Børre Høstland
TERRORENS TALE: Reidar Aulies maleri «Gårdene brenner» eier en sjelden intensitet. Foto: Børre HøstlandVis mer

Visuelle vitnesbyrd

Det store flertall av billedkunstnerne her til lands sto for en mangfoldig motstandens estetikk i NS-åra.

Kommentar

Utstillingen «Krigsbilder - kunst under okkupasjonen 1940-45» i Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal åpner for et etterlengtet overblikk på perioden. Mønstringens mangfold er dyktig sammenstilt av duoen Kjetil Jakobsen og Kathrine Lund, som med historisk/kunsthistorisk kompetanse også står bak teksten i ei innsiktsfull og rikt illustrert katalogbok. Bomuldsfabrikens Harald Solberg har på sin side sørget for en utstillingsregi, som danner en suggererende ramme for dette emosjonelt sterke og motsetningsfulle billedstoffet.

Utstillingens introduksjon visualiserer de krasse kontrastene som Nasjonal Samlings «Nyordning» representerte og framprovoserte på kunstfronten. Under dempet lys og omgitt av sotsvarte vegger står Wilhelm Rasmussens mørkt patinerte og overdimensjonerte byste av Quisling på en høy sokkel. En formalt streng «fører»-framstilling i pakt med den tyske naziskulpturens «kompromissløse forening av nordisk rase og viljebestemt utstråling». På veggen bak markerer solkorset ytterligere den politiske forankringen, og refererer med en mørk undertone til uhyggen i fascismens ideologi. Som blir tydeliggjort med nærværet av Henrik Sørensens lille, hjerteskjærende dobbeltportrett «Jødene» fra 1943.

Rasmussen ble NS-regimets kunstneriske frontfigur, med sine mange år som professor ved Statens Kunstakademi. Så seint som i 1944 fullførte han sitt store Stiklestad-monument med både en høy solkorsdekorert obelisk og et figurrikt vikingrelieff, men heldigvis ble hans søyle som skulle hylle Hirden iført Waffen SS-hjelmer et ufullendt prosjekt. Maleren Søren Onsager var først og fremst aktiv som kunstideolog, og fikk feite bein som akademiprofessorat og direktørstol i Nasjonalgalleriet å drive sin propaganda mot norske eksponenter for «den entartete kunst» fra. Utstillingen «Kunst og ukunst» i Nasjonalgalleriet 1942 var et grelt eksempel, og slik kunne Onsager karakterisere modernistisk influerte kolleger som Bjarne Engebret og Arne Ekeland: «denne halvcubistiske barnemat må enhver sund norsk kunstner som ikke er inficert av jødekunsten fra Montmartre, ta avstand fra».

Ekelands svar på utstillingen med maleriet «Okkupasjon» fra 1944, fortolker både de siviles sorg under naziterroren og den omtanke de viser hverandre i de utbombete omgivelsene. Reidar Aulie mobiliserte også det malerisk maksimale i sine krigstemaer. Ikke minst gjennom det dramatiske «Gårdene brenner», der så vel det flammende huset som de forgiftete røykslørene og den herjete naturen fortettes til en protest mot destruktivkreftene. Et beslektet vitnesbyrd rakk den 20-årige Oleg Krohn å avlegge i maleriet «Krigen», før han ble skutt av av Gestapo. Men bildet lever ennå.