Vital roman med skakk brutalitet

Stilistisk velsmurt om Sølvpilen, kjærligheten, terroren og DDR.

BOK: Visstnok foregår halvparten av det årlige norske boksalget i desember. I den grad noen hører på anmelderes anbefalinger, burde de få med seg denne boka under treet. For Nordang er god.

Motstrøms

«I ly av en ruin» er hennes andre roman, etter en kritikerrost debut. Nordang går motstrøms med tanke på høstens nærbiografiske romaner: Hun lar jeg-personen være en mann på 43, en tidligere trommeslager som har fått nervøst sammenbrudd. Nå går han på trygd og bor sammen med sin yndige turnerkone fra det tidligere DDR og deres alltid kolikkhylende datter. Da ekskjæresten dør i et terrorangrep i Paris, oppdager denne mannen at han har nok et barn; en datter som han avviste ved fødselen fordi hun var så negroid i trekkene. Noe som viser seg å stamme fra hans egen vestindiske oldefar. Det er et underlig og uforutsigbart plott i denne boka, som handler om kjærligheten, kunsten og livet. Livet som bærer i seg kreftdød, terror, angiveri og utroskap. Dette skrevet i et sterkt, humoristisk, veldreid og vitalt språk. Med en masse faktakunnskap.

Skakk brutalitet

Nordang klarer også å bake inn en rekke dagsaktuelle temaer. Formidlet med en skakk brutalitet. Som en liten eskapade der vi følger avdøde Inga som forteller om alle terroroffersjelene som svevde oppunder taket, mens legemsdelene deres lå strødd rundt på stasjonen ... Eller om murens fall gjennom Jenny, som lengter tilbake til DDR. Til tross for at moren angav faren, og at hun selv ble fysisk og mentalt ødelagt av en turntrener som ville stramme de indre lårmusklene hennes. En kuriositet ved boka er stadige referanser til indianerbladet Sølvpilen. Jeg husker den gulhårede helten Falk, Puma og Månestråle. Men referansene kan muligens bli litt for interne for den yngre generasjon. I en snål bok som likevel varmt anbefales.