Vital tradisjon

Ambisiøst og vellykket om kjærlighet.

Joe Lovano Us Five Vital veteran i ung, frisk besetning.

Bull of the Year Uferdig, tross enkelte interessante glimt.

CD: I en eksperimenteringsglad periode der jazz flittig mikses med alt fra folketoner og ragaer til rap og klassisk samtidsmusikk, opererer trompeteren Wynton Marsalis (47) og saksofonisten Joe Lovano (56) hver på sin måte godt innenfor jazzens Armstrong – Ellington – Parker – Miles – Coltrane – Ornette-hovedstrøm. Og viser jevnlig at denne rike åren fortsatt ikke er tømt.

PÅ DET akustiske kvintettalbumet «He and She» stiler Marsalis som vanlig høyt. Konseptet er å fortelle historien om den vidunderlige og opprivende kjærligheten mellom mann og kvinne ikke bare i toner, men også i verbale rim og knekkprosabiter forfatter og resitert av – hvem andre enn W. Marsalis?

Det er en ambisjon til å brekke nakken på. Men Marsalis og han supre band – Walter Blanding (saksofoner), Dan Nimmer (piano), Carlos Henriquez (kontrabass), Ali Jackson (trommer) – lander ikke bare fjellstøtt, men svever tidvis høyt. De musikalske fortellerdialektene er mange, fra New Orleans-jazz og blues til groovende, swingende hardbop; fra frijazz til romantiske valser og små sødmeklatter, men de slutter aldri å være jazz. «He and She», inkludert noen takters tjuveri av Charles Mingus’ «Fables of Faubus», er ikke bare forankret i en genuin jazzestetikk utviklet fra ca1915 til ca 1970, men holder seg trygt innenfor, uten at resultatet virker verken musealt eller reaksjonært. Det spilles altfor fint og helhjertet, både individuelt og kollektivt, til det, og hva man enn måtte mene om Wynton Marsalis’ mange uttalelser og holdninger: Han er og blir en strålende trompetist og etter hvert også komponist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MINDRE kontroversiell, men like trofast overfor jazzidiomet som Marsalis, er Joe Lovano. Den på alle måter frodige saksofonisten spilte nylig «Folk Art»-repertoaret i Norge med det nye, til dels unge bandet sitt – den garvede James Weidman (piano), kometen Esperanza Spalding (kontrabass), de to motorene/lydmalerne Otis Brown III og Francisco Mela (trommer/perkusjon) - og det er også denne originale besetningen som spiller på albumet.

Det må være lov til å oppfatte tittelen «Folkekunst» som en positiv og anerkjennende erklæring fra Lovano. Men ingenting er tilkjempet «folkelig» i betydningen «noe enkelt som alle kan fikse etter et kvarter» over det han og bandet presenterer. Nivået på spill og samspill er høyt og komplekst, men alt, fra ballader til uptempo-improvisasjoner – og det finne noen prakteksempler på begge deler her - låter logisk og det er som om bitene faller på plass hver gang musikerne trekker pusten eller åpner hendene et øyeblikk.

Også klanglig er plata også en mangefarget fest – og for dem som måtte lure på hva Lovanos sammensveisede dobbeltsopran er: En aulochrome, den første polyfoniske saksofonen, konstruert av belgieren Francois Louis i 2001. (Takk til leser Tore Hage for info.)

I NÆRHETEN av Ornette Colemans ende av skalaen opererer Bull of the Year – altsaksofonist Ole Jørgen Bardal, klarinettist Morten Barrikmo Engebretsen, trommeslager/vibrafonist Pål Hausken og kontrabassist Magne Vestrum. Vestrum er kreditert alle låtene, men tross noen høreverdige forløp byr «Four Horns» på en litt for sjenerøs mengde frittflygende blås og for mange og lange umotiverte soli. Sjokkontraster og dunkle lyder blir mer påfunn enn musikk og overbeviser ikke om at musikerne brenner for å fortelle de seks små historiene. Dessverre kommer dermed «Four Horns» etter hvert til å minne mest om en demo fra et band på leting etter sitt uttrykk.